Rundt 1800 var det en "merkelig natur-begivenhet" i Norge som vakte oppsikt i medisinsk interesserte kretser i de tyskspråklige landene. Tidsskriftet Neues Archiv für die Geburtshülfe (Nytt arkiv for fødselshjelp) opplyste i en kort artikkel om at en norsk tjenestepike, L., var blitt gravid med en 23 år gammel person, K., som fra før også var blitt oppfattet som kvinne (jfr. Stark 1799). Artikkelens forfatter var Johann Christian Stark (1753–1811) fra Jena. Stark var Johann Wolfgang von Goethes tidligere livlege og i sin tid en av de fremste gynekologene i det tyskspråklige området. Ifølge ham hadde K. og L. ligget med hverandre, og etter at L. var blitt med barn, krevde K. å bli anerkjent som far. Hen ble tildelt både arveretten som sønn og borgerrettigheter som mann, og til slutt inngikk K. og L. ekteskap. Alt dette skal ha foregått i eller fram til 1798.

Dessverre ga ikke Johann Christian Stark noen opplysninger om hvor nøyaktig "begivenheten(e)" skal ha funnet sted. Han skrev bare at K. og L. holdt til i "et norsk stift". Heller ikke de tilkalte legene, som gjennomførte mer eller mindre grundige undersøkelser, fikk navn i artikkelen hans. Stark oppga en kilde for sine beskrivelser. Problemet var bare at han hevdet å vite om hendelsene i Norge fra "Todee’s Journal, årg. 3, nr. 4, s. 423". Et slikt tidsskrift finnes ikke, og det var først en oppmerksom medarbeider ved statsbiblioteket i Berlin som kunne løse gåten. For rundt to hundre år siden kjente ofte utgiverne av tidsskrifter i Europa hverandre i og med at det ikke fantes så mange publikasjoner som i dag. Derfor var det ganske vanlig å oppgi kilder ved å nevne utgiverens etternavn i forbindelse med tillegget "journal" eller "arkiv". Dette gjorde da iallfall Johann Christian Stark med Medicinisch-chirurgisches Journal, et tidsskrift som ble utgitt av den tysk-danske legen Johann Clemens Tode (1736–1806) i København og Leipzig. Trolig skulle kilden egentlig hett "Tode’s Journal", og håndsetteren gjorde en feil slik at det ble "Todee". Sidetallene er også oppgitt galt, noe som har gjort referansearbeidet for Starks artikkel ekstra innviklet (jfr. Tode 1798).

Selve saken om K. og L., L.s svangerskap og K.s søknad om å bli anerkjent som mann og far, er kjent fra den nyere norske litteraturen. I 1998 oppdaget nemlig historikeren Erling Sandmo (1963–2020) fra Oslo tilfeldigvis en del dokumenter vedrørende begivenhetene da han bladde gjennom en samling kongelige bestemmelser fra 1700-tallet, på leting etter noe helt annet (jfr. Sandmo 1998, 63). I en lengre utlegning om de historiske forholdene kunne Sandmo fortelle at K. egentlig het Karine Jensdatter og var oppvokst på gården Kringerud utenfor Drøbak. Der var hen også blitt kjent med den sju år eldre Larine Jensdatter. Etter at Larine var blitt gravid, skaffet Karine seg mannsklær, ønsket å bli kalt Casper og søkte om å bli anerkjent både som mann og far til Larines barn. Selv om sognepresten motsatte seg giftemålet på det sterkeste, innvilget til slutt Hans Majestet Kong Christian VII at Karine ble "indlemmet iblandt Mandkjønnet", fikk rettigheter som mann og lov til å føre navnet Casper Jensen (jfr. Sandmo 1998, 73). Samtidig ble det utferdiget et vielsesbrev for Karine/Casper så hen kunne gifte seg med Larine Jensdatter.

Takket være Sandmos essay er det ganske mange detaljer rundt Karine/Casper og Larine som er kjent i dag. Saken reiser imidlertid fortsatt en del spørsmål som ikke nødvendigvis berører den medisinske, men heller den sosiale sfæren. Av familien sin ble Karine sett på som jente eller kvinne helt til hen var 23 år gammel, og spesielt Karines eldre bror Nils var overbevist om at Larines svangerskap var "blot en Fabel" (jfr. Sandmo 1998, 70). Han trodde ikke at Karine var "Mands Person" nok til å gjøre Larine med barn (jfr. Sandmo 1998, 67). En tilkalt jordmord bekreftet derimot at Larine var gravid og allerede fire måneder på vei. Da til slutt amtsfysikus Bernd Baumgarten i Akershus, stadsfysikus Johannes Müller i Christiania og en tredje kollega undersøkte Karine, kom de til konklusjonen om at kjønnsorganene nok var uutviklede (de fant et mannlig lem hos hen, men ingen testikler). Likevel slo legene fast at Karine utvilsomt var en mann. Deres attest og ytterligere papirer støttet seg senere også den dansk-norske kongen i København til.

Om Karine var født som mann, hvorfor hadde hen da ikke gjort opprør mot den sosiale rollen med "Fruentimmer Klæder" og "Fruentimmer Arbejde" hen var plassert i som kvinne, bestående av spinning, melking, matlaging og annet kjøkkenarbeid, før Larine dukket opp? Hvorfor ble Karine betraktet som jente eller kvinne av sine nærmeste og andre når legene hevdet at hen ikke bare hadde et temmelig mannlig utseende? Ifølge dem hadde nemlig Karine et svart skjegg rundt munnen, og med hensyn til brystpartiet, bekkenet og hårveksten på leggene liknet hun også mest på en mann. I tillegg kom den lille "tappen" som ble oppdaget i skrittet på Karine da hen var fem, seks år gammel og som nok skal ha vært en underutviklet penis. Hvordan kunne det gå an at Karine fikk sove sammen med tjenestepikene på farens gård til tross for alle ryktene som hadde gått i bygden helt siden hen ble født? Var det ingen av jentene eller kvinnene der som støtte seg ved Karines "tapp"?

I artikkelen "Et besynderligt givtermaal mellom tvende fruentimmer", skriver Runar Jordåen:

Det "finst fleire døme på såkalla 'female husbands' og 'passing women' i Europa på 16- og 1700-talet. Motivasjonane for desse personane var nok ulike: Nokon ønskte status som mann fordi det gav fridom og tilgang til andre yrker, for andre kan begjæret til kvinner ha vore grunnen" (Jordåen 2014).

I 2005 skildret den amerikanske kjønnsforskeren Matthew Johnson flere tilfeller av mer eller mindre uklar kjønnsidentitet fra den eldre tyskspråklige litteraturen i en artikkel for Canadian Bulletin of Mecial History, og han streifet her også den "merkelige natur-begivenheten" i Norge (jfr. Johnson 2005, 239). Uten å kjenne til Johann Clemens Todes beskrivelser eller Erling Sandmos essay hevdet Johnson at det iallfall hos tyske leger fra 1800-tallet som var befattet med såkalte hermafroditter, forelå en kanskje ubevisst tendens til å "utelukke muligheten til kvinne-kvinnelig sodomi hvor enn det var mulig" (Johnson 2005, 245). De definerte gjerne en "hermafroditt" som "mannlig" for å unngå å måtte snakke om "sodomi", og støttet slik opp om den normative heteroseksuelle sosiale ordningen.

Om Larine Jensdatter i Drøbak følte seg tiltrukket av menn eller kvinner, ble i de historiske norske og danske dokumentene dessverre ikke diskutert. Da hun ble spurt om hun hadde ligget med andre menn, nektet hun for det og innrømmet bare at hun tolv år tidligere, da hun var 18 år gammel, hadde hatt en "frier". Han skulle på liknende måte som Karine ha gitt henne presanger, som hun imidlertid ikke ville vite noe av. En mulig tolkning er at Larine ikke var interessert i menn, og kanskje kun følte seg tiltrukket av kvinner. Dette spørsmålet vil vi kanskje aldri finne noe svar på. Erling Sandmo skrev i sin tid at han ikke kunne si når Casper Jensen døde. Han hadde funnet navnet hans i folketellingen fra 1801 (jfr. https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058214003082). Da bodde Casper fortsatt sammen med Larine og et barn i Drøbak. Av yrke var han "Arbeidsmand". Det som er pussig er imidlertid at dattera Casper Jensen og Larine Jensdatter hadde, ikke var født i 1798 eller 1799. Hun var heller ikke deres biologiske barn, de hadde henne til oppfostring. Navnet på den lille ble oppgitt som Johanne Olsdatter. Var med andre ord Larine Jensdatters svangerskap fra 1798 virkelig bare en "fabel", som hennes tilkommende svoger hevdet? Ble Casper Jensen noensinne biologisk far til et barn? Det som er sikkert, er at Karine, Larine og Johanne antageligvis en av de første skeive familiene i Norge vi vet om i dag.