Danske Michael Elmgreen (født 1961 i København) og norske Ingar Dragset (født 1969 i Trondheim) realiserte med sitt vinnerforslag i 2008 et minnesmerke den tyske foreningen LSVD (Lesben- und Schwulenverband in Deutschland, Lesbenes og de homofiles forbund i Tyskland) hadde kjempet for i 16 år, og i formgivningen orienterte de to skandinaviske kunstnerne seg etter amerikaneren Peter Eisenmans Holocaust-minnesmerke som befinner seg bare et steinkast unna, på den andre siden av gaten Ebertstraße. I Store norske leksikon heter det om kunstnerduoen Elmgreen & Dragset: "[Deres] prosjekter dreier seg ofte om å introdusere situasjoner, steder, rom eller objekter som har mistet sin egentlig funksjonelle mening, for dermed å stille spørsmål ved det moderne samfunnets forståelse av hva det normale er."[1] Duoen har siden 1995 arbeidet med blant annet performance, installasjon, skulptur og teateroppsetninger.

Michael Elmgreens og Ingar Dragsets realiserte minnesmerke i Berlin består av en over tre meter høy, knapt to meter bred og nesten fem meter lang grå kube i betong som står litt skeivt og virker som en fortsettelse av de ca. 2700 betongklossene Peter Eisenmans minnesmerke består av. Gjennom et vindu som er skåret inn i et hjørne av kuben kan de besøkende se på en kort video som ustanselig går i reprise. Videoen skiftes ut fra tid til annen, og den første filmen som ble brukt viste to menn som kysset hverandre. Fra 2012 til 2018 ble det vist en sekvens under tittelen "Uendelig kyss" som handlet om hvordan mennesker reagerer på to menn eller to kvinner som kysser hverandre. I juni 2018 vil det bli tatt i bruk en ny videosekvens laget av den israelske multimediakunstneren Yael Bartana. Den viser to menn og to kvinner som kysser hverandre foran en bakgrunn av stadig skiftende fotografier, plakater og bokomslag som anskueliggjør den homofile frigjøringsbevegelsens historie.

Da minnesmerket ble innviet i 2008, roste den tyske statsministeren for kultur Bernd Neumann, som også hadde stått ansvarlig for at det ble finansiert med 600.000 euro, utkastet som "en verdig form for minne" om de homofile og lesbiske ofrene for holocaust. Likevel har kunstverket også blitt møtt med kritikk opp gjennom årene. Spesielt kvinnegrupper har stadig kritisert at det fokuserer for mye på forfølgelsen av menn og glemmer lesbene.[2] I Tyskland før og etter 1945 ble det satt straff for "utukt mellom menn" gjennom § 175, mens lesbisk kjærlighet formelt sett var straffefri. I praksis ble imidlertid også lesbiske kvinner forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet og internert i fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer, men de måtte ikke gå med "rosa trekant", kjennemerket homoseksuelle konsentrasjonsleirer-fanger ble utstyrt med. Frem til 1945 ble ca. 50.000 menn i Det tyske rike dømt for homoseksuelle handlinger, over 5.000 av dem omkom i konsentrasjonsleirer.

Under festseremonien for 10-års jubileet for minnesmerket i juni 2018 ba den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier på vegne av den tyske stat ikke bare om unnskyldning for de homoseksuelles forfølgelse i NS-tiden, men også for "den lange tausheten, som fulgte".[3] Den tyske straffelovens § 175, som nazistene hadde innskjerpet i 1935, ble beholdt i begge de tyske statene etter 1945. Men mens DDR allerede i 1950 gikk over til den mildere paragrafteksten fra før 1935, holdt den vesttyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe så sent som i 1957 fast at paragrafen i den av nazistene innskjerpede formen ikke var noen "nasjonalsosialistisk preget lov". Paragrafen ble i Vest-Tyskland riktignok liberalisert i 1969 og 1973 (fremfor alt med hensyn til den seksuelle lavalderen), men den ble ikke fjernet fra straffeloven før i 1994.

Siden sommeren 2017 har tyske homoseksuelle rett til å søke om erstatning og "godtgjørelse" også for at de ble straffet for såkalt "utuktige handlinger" etter 1945, men det ser ut til at den av den tyske forbundsregjeringen innførte loven om strafferettslig rehabilitering av dømte homofile kom for mange av ofrene for sent. Frem til våren 2018 har bare 81 søknader blitt innlevert som følge av loven: 54 av dem ble innvilget.[4]

[1] Online: https://snl.no/Ingar_Dragset

[2] For en nærmere diskusjon om minnesmerkets tilblivelsesprosess, funksjon, virkninger og de besøkendes holdninger til det se blant annet: Oettler, Anika (utg.): Das Berliner Denkmal für die im Nationalsozialismus verfolgten Homosexuellen. Entstehung, Verortung, Wirkung. Bielefeld: Transcript 2017.

[3] Jfr. https://www.tagesspiegel.de/berlin/queerspiegel/festakt-in-berlin-steinmeier-entschuldigt-sich-fuer-verfolgung-homosexueller-in-deutschland/22637178.html. Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeiers tale kan leses i sin helhet her: http://www.queer.de/detail.php?article_id=31281.

[4]https://www.welt.de/politik/deutschland/article174272974/Fuer-viele-schw....

Den tysk-østerrikske skuespilleren Adolf Wohlbrück ble født i Wien 19. november 1896.[1] Han var sønn av en sirkusklovn fra Hamburg som hadde forelsket seg i en østerriksk jente, og stammet fra et teaterdynasti som lar seg spore langt tilbake i historien. Allerede oldefaren (født 1770) hadde jobbet som skuespiller i Riga. Fordi moren var av jødisk herkomst, ble Wohlbrück etter 1933 definert som "halvjøde".

Han besøkte en klosterskole, og etter bestått studenteksamen utdannet han seg til skuespiller hos teatersjefen Max Reinhardt i Berlin. Her, i Det tyske teateret, fikk han umiddelbart en femårskontrakt. Han arbeidet også ved scener i München og Dresden, og fra tid til annen opptrådte han i stumfilmer. Men først da lydfilmen gjorde sitt inntog, var han regelmessig å se som filmskuespiller. Som oftest spilte han elegante og verdensvante «gentlemen», såsom i filmkomediene Viktor und Viktoria (Viktor og Viktoria, 1933) og Die englische Heirat (Det engelske bryllup, 1934). Selv om nazistene etter 1933 hevdet at den tyske filmverden var «jøde-ren», fikk Wohlbrück fortsette sin påbegynte karriere, men etter utsagnene fra en venn mottok han ofte anonyme postkort med antisemittiske fornærmelser.[2] Joseph Goebbels skal ha tilbudt ham å bli «æresarier».[3]

Wohlbrück forlot Tyskland i 1936 for å spille inn en film i Hollywood, men han fikk ikke innpass i miljøet. De tyskspråklige emigrantene som allerede hadde etablert seg i den amerikanske filmverden tok det ille opp at Wohlbrück hadde fortsatt sin karriere i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Noen var til og med overbevist om at han var spion, og Wohlbrück følte seg miskjent og fremmed i Amerika. Redningen ble et filmtilbud fra London året etter der Wohlbrück skulle spille prins Albert, den tyskfødte ektemannen til dronning Victoria. Britene falt umiddelbart for den nye stjernen og tok ham til sitt bryst. Wohlbrück bestemte seg derfor for å bli i England. Herfra ytet han hjelp til jødiske skuespillere og „ikke-ariske“ ektefeller av tyske kollegaer som fortsatt befant seg i Tyskland, og han skiftet navn til Anton Walbrook. Fornavnet «Adolf» var av forståelige grunner ikke «en vogue» i England, og britene klarte aldri å uttale etternavnet «Wohlbrück» riktig. I England spilte «Walbrook» først og fremst bedrestilte, men dystre utlendinger. Han var den mordlystne ektemannen i Gaslight (1940) og den brutale ballettmesteren i The Red Shoes (1948), men han fikk også mulighet til å vise seg som en godhjertet tysker i The Life and Death of Colonel Bimp (1943). I 1947 ble han britisk statsborger.

At Adolf Wohlbrück var homofil, var hans egen lille hemmelighet. Men det sto ikke i veien for at Schwules Museum (Homomuseet) i Berlin viet ham en egen utstilling i 1997. Wohlbrück, som i sin tid ble ansett som «den tyske films peneste mann», har aldri skrevet noen livserindringer, men det finnes etterlatte brev som forteller om hans private liv, og det var nettopp hans distanserte spill i forhold til kvinnelige kollegaer som var hans kjennemerke og sikret ham suksessen. Wohlbrücks offentlige image gikk ut på at han var en ettertraktet ungkar som omga seg med trofaste husholdersker og bodde sammen med sine hunder på smakfullt innrettede herregårder. Det er kjent at Wohlbrück over mange år hadde en engelsk kjæreste ved navn Johnny, men verken fødsels- og dødsåret eller etternavnet hans er dokumentert. Johnny kom seg ikke over sin livsledsagers død i 1967 og drakk seg til døde. Sjokkerte arvtakere brente alle brevene som kunne ha vitnet om de to vennenes homoseksualitet.[4]

Ifølge forfatteren Thore J. Elton (født 1954) inngikk Adolf Wohlbrück også et langvarig kjærlighetsforhold til den norske motejournalisten, kostymetegneren og maleren Ferdinand Finne (1910–1999).[5] Elton ble kjent med Finne i 1977 og ble senere hans biograf og enearving. Han fortalte at Wohlbrück og Finne møttes tilfeldigvis på en togreise i Frankrike høsten 1938. Finne hadde nettopp begynt med forarbeider til det som skulle bli en bok om silkens historie. Da han passerte en kupé i første klasse, kjente han igjen skuespilleren han hadde sett i Victoria the Great (1937). De to ble venner og tilbrakte et par uker sammen i Paris, men siden Finne måtte reise tilbake til Norge og ikke vendte tilbake til Frankrike før et halvt år senere, så de ikke hverandre igjen før sommeren 1939. Da hadde Wohlbrück fått permanent oppholds- og arbeidstillatelse i England og var bosatt i London. Wohlbrück og Finne reiste sammen rundt i Bretagne og i Sør-Frankrike, og året etter søkte også Finne om oppholdstillatelse i England. Meningen var at han skulle forske til sin kommende bok i British Museum, og han flyttet inn hos Wohlbrück på Hampstead i London.

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 meldte Finne seg hos den norske legasjonen i den britiske hovedstaden og tilbød sine tjenester. Han ble utnevnt til underoffiser og fikk i oppdrag å følge opp nordmenn som var kommet over til England fra Norge. Han tolket mellom dem og britiske myndigheter og jobbet senere i det norske Flyvåpenets Velferdstjeneste for menige. I den jobben benyttet han seg også av Wohlbrücks kontakter i den britiske teaterverden, disse kom ham til gode. Og gjennom Wohlbrück fikk Finne kontakt med den østerrikske ekspresjonisten Oskar Kokoschka som ga ham korrektur og konstruktiv kritikk på hans bilder. Det ser imidlertid ut til at Wohlbrück aldri lærte seg noe særlig norsk eller fattet noen videre interesse for Norge. I hovedtrekk virker han i Eltons fremstilling temmelig selvopptatt og lite sympatisk. Han snakker ofte i en kommanderende «tysk» tone, nipper til det «obligatoriske» sherryglasset og vil ikke treffe Finnes norske venner. Ifølge Elton inntok Wohlbrück en avvisende holdning til det han kalte for «norsk hybris». [6] Han likte ikke å spille Hjalmar Ekdal i Ibsens «Vildanden», og Finnes militære ambisjoner betegnet han som «visvas» og et hinder for sin egen karriere.[7] Men det spørs om beskrivelsen er dekkende. Elton har jo aldri truffet Wohlbrück personlig.

Forholdet mellom Adolf Wohlbrück og Ferdinand Finne fikk en alvorlig knekk rundt 1944 da Finne oppdaget at Wohlbrück hadde inngått et forhold på si med en attenåring ved navn Harry.[8] Men ennå skiltes ikke de to mennene. Da Finne i 1945 innrømmet overfor Hjalmar Riiser-Larsen (1890–1965), sjefen for det norske Luftforsvaret, at han og Wohlbrück var mer enn venner, skal Riiser-Larsen ha svart at forsvarsledelsen hadde vært klar over dette lenge, men at de aldri hadde betraktet forholdet som en sikkerhetsrisiko. Ifølge Elton skal Riiser-Larsen ha sagt: «[...] under krig legger man ikke vekt på bagateller som hvem som deler seng med hvem, dersom man er trygg på sammenhengen.»[9] Men nå, under «normale» omstendigheter, kunne homoseksualiteten være et problem. Finne ble gitt avskjed i ære, for det var ikke plass for homofile i den militære verden i fredstid, verken i Norge, Storbritannia eller andre land.

Da Finne flyttet tilbake til hjemlandet og slo seg ned på Langøya utenfor Lillesand, tok forholdet til Wohlbrück slutt. De to traff ikke hverandre igjen før i mars 1948. Det heller korte møtet fant sted i Paris, og Wohlbrück fortalte da at han i mellomtiden hadde kjøpt en blomsterbutikk til Harry. Derfor ville han ikke flytte fra London heller. Sommeren samme året tilbrakte riktignok Wohlbrück to uker hos Finne på Langøya, og enda to somrer til besøkte han vennen i Norge, men Finne syntes etterhvert at det ikke var mulig å omdanne et tidligere kjærlighetsforhold til vennskap.[10]

Etter annen verdenskrig sto Adolf Wohlbrück som skuespiller på tyske scener igjen og feiret store suksesser. Teatersjefen Gustaf Gründgens hadde gitt ham et første engasjement i Düsseldorf i 1951. Senere virket Wohlbrück blant annet i Hamburg og Stuttgart, og han spilte igjen i filmer, også internasjonalt. I sin karrieres senfase konsentrerte han seg om teateret, og han døde 9. august 1967 som følge av et hjerteslag etter at han bare et par måneder tidligere var brutt sammen på scenen under en oppsetning i München. Adolf Wohlbrück ble bisatt på kirkegården i London-Hampstead. Ferdinand Finne og Adolf Wohlbrück så hverandre siste gang rundt 1950.

[1] Opplysningene om Adolf Wohlbrücks liv og virke bygger i hovedsak på Wolfgang Theis‘ artikkel «Der schönste Mann des deutschen Films». Hommage an Adolf Wohlbrück, i: Museumsjournal 1997 (årg. 11) nr.1, s. 82-84. Theis var en av grunnleggerne til Schwules Museum (Homomuseet) i Berlin i 1985 og sto selv ansvarlig for utstillingen. Om Wohlbrück se også Hergemöller, Bernd-Ulrich (utg.): Mann für Mann. Biographisches Lexikon zur Geschichte von Freundesliebe und mannmännlicher Sexualität im deutsche Sprachraum. Berlin, Münster: Lit Verlag 2010, s. 1289-1290.

[2] Jfr. Theis 1997, s. 82.

[3] Jfr. Elton, Thore J.: Ferdinand Finne. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 2000, s. 76.

[4] Jfr. Theis 1997, s. 84.

[5] Jfr. Elton 2000, s. 76-162.

[6] Jfr. Elton 2000, s. 106.

[7] Jfr. Elton 2000, s. 126, 133 og 135.

[8] Det er uklart om Elton brukte navnet «Harry» som et slags pseudonym eller om det foreligger en forveksling og om ikke Harry var den samme som Adolf Wohlbrücks engelske livsledsager «Johnny».

[9] Sit. etter Elton 2000, s. 127/128.

[10] Jfr. Elton 2000, S. 162.

Norwegian twin brothers Leif and Paal Roschberg (born 1909 in Oslo) started their career as dancers on the Paris music hall scene in the late 1920s. From there they continued on as artists and drag performers on cabaret scenes all over Europe and America in the 1930s.

Gary Chapman has been fascinated by the twins' story and has collected items related to them for over 30 years. This autumn, his book about the outrageous twins will finally be published.

In May 2018 Gary visited us at Skeivt arkiv, after having contacted us earlier this year and obtained information about the Norwegian painter Ferdinand Finne’s meeting with the twins in France during the early 1930s. Gary's collection consists of an impressive amount of documents, photographs, written accounts and other information about the twins. He tells us the twins were sexually adventurous, quoting Mistinguett, "The Queen of Parisian Music Hall", who said that "they were so ravishing that each night after the show they would allow themselves to be kidnapped by beauty enthusiasts of both sexes".The Rocky Twins. Norway’s Outrageous Jazz Age Beauties is based on extensive research, and we look forward to read this important contribution to Norwegian and European queer history and to the history of popular culture – especially the cabaret scene and ‘camp’ culture. Read more about the Rocky Twins on Chapman's Blog.

Outing the Past (http://www.outingthepast.org.uk/) er en festival som i 2019 blir arrangert for femte år på rad i Storbritannia av organisasjonen Schools Out, som en del av LGBT History Month. Festivalen har gjennom et bredt program satt fokus på historien til homofile, lesbiske, bifile, transpersoner og andre skeive. I år har festivalen også såkalte hub-er i Irland, New York og Sverige, og Skeivt arkiv er glade for å kunne være en del av dette!

Skeivt arkiv dekker reisekostnader for de som blir valgt ut til å være med på seminaret.  

Forslag sendes til skeivtarkiv@uib.no innen 1. oktober.

Merk e-posten “Abstract Outing the past”. Mailen skal inneholde en tittel på foredraget og et sammendrag av det på 200–300 ord.  Oppgi også fullt navn, adresse og ev. institusjonstilknytning.

Ønsker du å stå på en liste over foredragsholdere som blir distribuert til de ulike lokale festivalhubene - og i så tilfelle kunne bli spurt om å holde innlegg også andre steder (f.eks. Storbritannia eller Sverige)? Meld i så fall fra om det i mailen.

Sammendrag av masteroppgaven til Odd Ivar Hammer, levert våren 2018 ved NTNU.

Min masteroppgave handler om homomiljøet i Trondheim på 1960- og 70-tallet. Jeg undersøkte hvordan det utviklet seg, og hvordan opphevelsen av paragrafen spilte inn på denne utviklingen. For å peke på endringer så jeg på forskjellige prosesser: hvordan homofile ble akseptert i samtiden og endringer i identitetsprosessen blant homofile. De forskjellige prosessene viste en endring i den aktuelle perioden i Trondheims homomiljø.

Oppgaven er i stor grad basert på muntlige kilder, da det var lite materiale å finne fra Trondheim. Et lite arkiv fra DNF-48s Trondheimsavdeling ble brukt, men stort sett samlet jeg inn mine egne kilder. I tillegg hadde Skeivt Arkiv vært i Trondheim og laget livsminneintervju. Disse fikk jeg tilgang til, og samlet sett mener jeg det har gitt et godt bilde av situasjonen i Trondheim fra perioden jeg undersøkte. §213 omfattet ikke kvinner, derfor valgte jeg å intervjue homofile menn. Jeg har ikke tatt utgangspunkt i noen spesiell teori, men prøvd å ha kildene som fokus i arbeidet.  

Meninger, holdninger og aksept

Da jeg gjorde intervjuer ble ofte kirke, politi og homofili som sykdom nevnt i forhold til holdninger i samfunnet rundt informantene. Bispemøtet, som er et sentralt organ i kirken, uttalte seg krast i mot homofile i forbindelse med diskusjoner rundt endringer av §213 på midten av 1950-tallet. De beskrev homofili som ”en samfunnsfare av verdensdimensjoner”, og foreslo å utvide paragrafen for å inkludere kvinner, og hindre forføring og spredning av homofili. Kirken gjorde utredninger både på 1960- og 1970-tallet, noe som førte til at Kirken  i 1977 vedtok at den kunne akseptere den homofile som person så lenge man ikke hadde seksuell omgang med samme kjønn. Men man vet ikke i hvor stor grad, eller hvor raskt holdningene endret seg innad i kirken. En av mine informanter sto fram som homofil etter 1977, og opplevde å bli ignorert og fremmedgjort i kirken da han sto frem.

I bruken av seksualpsykopati som diagnose på homofile, spilte psykiatere inn både fordi de definerte denne diagnosen, og fordi de ble brukt som fagpersoner i forbindelse med diskusjoner om endringer av § 213. Det fantes også tilfeller i Trondheim på 1960-tallet der man oppsøkte lege for å finne ut hva som var feil, der legen hadde hørt om behandlingstilbud. Man så en endring i hvordan diagnosen ble beskrevet, fra å bli kategorisert som en psykopati på 1950-og 60-tallet til å bli faset ut som diagnose i løpet av 1970-tallet. DNF-48  brukte også uttalelser fra psykiatere i sin argumentasjon mot at paragrafen skulle utvides, samt i arbeidet for å oppheve den fra slutten av 1960-tallet. Argumentasjonen fra Forbundet ble senere brukt av psykiatere for å vise at homofili var en seksuell legning på linje med heterofili. Dette peker på at samtidens holdninger og fordommer også kunne ha spilt en rolle i forbindelse med definering og bruk av homofili som diagnosene.

I forhold til Politiet og som straffetrussel, var paragrafen slumrende. Den kunne forbli ubrukt i lengre perioder, for så å trekkes frem med ujevne mellomrom. Mine informanter kunne ikke huske at noen ble straffet etter den, men de følte seg uglesett av politiet, og skjulte seg i bybildet i frykt for å bli tatt inn av politiet for å statuere et eksempel. De hadde ikke særlig positive meninger om politiet, og politiet var nok mistenksomme overfor dem. Etter §213 ble fjernet var politiet på besøk i DNF-48s lokaler i Trondheim, kilden insinuerer at de var der for å finne noe å sette fingeren på. Politiets holdninger var nok ikke endret over natten, og det samme gjaldt de homofiles skepsis til politiet.

De få undersøkelsene som ble gjort blant homofile på 1960- og 70 tallet, viser et fragmentert bilde. Undersøkelser fra blant annet Psykolog Arnold Havelin pekte på en stengt tilværelse, men også på en viss aksept. Dette fant jeg igjen i materialet jeg samlet inn i Trondheim. Ett eksempel var homofile på arbeidsplassen. I Trondheim fortalte flere om at det ikke var problemer med å være åpen homofil på arbeidsplassen. Dette kunne være fordi fokuset var på arbeidet, og hvis man gjorde et godt inntrykk ved å gjøre god jobb, var det lettere å bli akseptert. Men selv om man var anerkjent for arbeidet sitt kunne noen samtidig den homofile identiteten trekkes frem som negativ. Undersøkelser viste og så at det det ikke var uvanlig å bli møtte med en taus aksept i familien, man sto frem, og siden ble det ikke diskutert. Dette kunne være på grunn av at man aksepterte den homofile, samtidig som holdninger utenfra var negative, og gjorde det vanskelig å snakke om homofili.

Identitet

I Trondheim på 1960-tallet var egne homofile sjekkesteder ett av de få stedene homofile kunne finne andre med samme seksuell identitet. Men etter hvert som sosiale arenaer ble opprettet kunne man oppsøke disse, og oppleve at homofil identitet var mer enn bare det seksuelle. Begrepsbruken i det offentlige endret seg også. DNF-48 introduserte begrepet ”homofil” i 1951, og oppfordret til å bruke det i stedet for ”homoseksuell”. Begrepet ”homoseksuell”, som var assosiert med seksuell praksis, ble til en viss grad erstattet av ”homofil”, som var knyttet til noe mer enn seksuell omgang med samme kjønn.

Ikke bare utviklet man sin egen identitet, men det vokste også frem en kollektiv identitet. Og i denne sammenhengen fikk man blant annet en følelse av trygghet og tilhørighet. Med opprettelsen av DNF-48’s Trondheimsavdeling på 1970-tallet ble homofil identitet i tillegg mer synlig, og det var enklere å finne frem til andre homofile. Opphevelsen av §213 hjalp til med dette fordi det seksuelle aspektet av homofil identitet ikke lenger var kriminelt.

Miljø

Inntrykket mine informanter gav av miljøet på begynnelsen av 1960-tallet var at det handlet mye om seksuelle møtesteder. Dette var ofte det første møtet man hadde med homomiljøet, det foregikk skjult og anonymt, og var forbundet til faste steder rundt om i byen. Paragraf 213 kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, derfor var det viktig at sjekkestedene var skjulte. Stedene som ble nevnt oftest var Fjordgata i forbindelse med pissoaret i Ravnkloa, og Sentralbadet. Formålet med disse stedene var å sjekke opp andre menn for seksuell tilfredstillelse. Dette foregikk som oftest skjult og anonymt, men det hendte at man ble kjent med andre, og at det ut fra dette oppsto et slags sosialt miljø.

Behovet for et sosialt miljø gjorde at en privatperson tok initiativ til å invitere til åpent hus på lørdager, stedet ble kalt ”Elvekroa” og senere ”La Piaf”. Det startet med personer som han kjente, og man måtte kjenne noen som allerede gikk dit for å slippe inn. Mine informanter pekte på dette som en svært viktig del av miljøet ut over 1960-tallet. Dette var en sosial arena der man ble kjent med hverandre, og kunne oppleve en følelse av samhold og solidaritet. Det hendte også at personer som ikke hadde homofil legning var tilstede på disse sammenkomstene. De som gikk på dette stedet ble kjent med hverandre, det var ikke anonymt slik som sjekkestedene, men i likhet med sjekkestedene, var det skjult for de som ikke var en del av miljøet.

I 1972 ble DNF-48’s Trondheimsavdeling offisielt stiftet, og holdt hus på Hotell Neptun store deler av 1970-tallet. Selv om man fortsatt hadde kontroll over hvem som slapp inn, var dette stedet mer åpent og synlig, DNF-48 hadde også et politisk preg, en del av organisasjonens mål var å arbeide for homofiles rettigheter. Opphevelsen av paragrafen gjorde det enklere å organisere seg og være synlige. Likevel var behovet for anonymitet var fortsatt tilstede på slutten av perioden jeg undersøkte, noe som kan speile varierende grad av aksept for homofile i Trondheim. I tillegg til det mer åpne miljøet hos DNF-48, fortsatte de private sammenkomstene en stund parallelt, og sjekkestedene eksisterte i lang tid etterpå.

Homomiljøet i Trondheim utviklet seg til å bli større i løpet av 1960- og 70-tallet. Det ble muligheter for åpenhet og synlighet. Å bli akseptert med en homofil identitet, og prosessen for å finne seg selv som homofil endret seg. Da jeg først begynte med undersøkelsene mine, virket lovendringens rolle i alt dette litt som ”høna eller egget”. Kom lovendringen av økt aksept, eller fikk man et mer tolerant syn på homofili etter at loven ble opphevet? Etter hvert som arbeidet med oppgaven begynte å ta form ble det klart at bildet besto av begge deler. Den økte aksepten må ha bidratt til at loven ble opphevet. Hvis homofili fortsatt hadde blitt sett på som overveiende negativt, ville ikke dette skjedd. Igjen, da §213 ble fjernet, var kriminaliseringen av seksualiteten borte, og holdningene som hadde begynt å forandre seg fortsatte å endres.

Sammendrag av masteroppgaven til Siv Taule, levert våren 2018 ved Universitetet i Bergen.

Dette ble ikke like godt mottatt av alle. I en kronikk i Dagbladet 31. desember 1979, ble de lesbiske feministene beskyldt av tre nyfeminister for blant annet å ha tatt over makten i organisasjonen nyfeministene og å bruke den som en dekkorganisasjon for Lesbisk Bevegelse. Enkelte i kvinnebevegelsen var redd for å bli stemplet som lesbiske og at de lesbiske feministene skulle ødelegge for resten av kvinnebevegelsen. Dette var blant temaene som blir tatt opp i de lesbiskfeministiske tidsskriftene som ble utgitt på 1970- og 1980-tallet. Blant tidsskriftene som ble utgitt var Lavendelexpressen, Amasonen, LF-avisaogLesbisk internavis. Min masteroppgave tar for seg tidsskriftene som er tilgjengelig ved Skeivt arkiv. Gjennom en kulturvitenskapelig analyse av innholdet i tidsskriftene de lesbiske feministene ga ut, og da særlig Lavendelexpressen, blir det i oppgaven undersøkt hvilke tematikker som var viktige for de lesbiske feministene på 1970- og 80-tallet og hvordan det kommer frem i tidsskriftene som ble gitt ut på denne tiden. Videre blir det sett på hvilke forståelser av feminisme, lesbiskhet, identitet, kjønn og seksualitet som ble formidlet gjennom tidsskriftene.

Tidsskriftene

Materialet oppgaven bygger på er hovedsakelig lesbiskfeministiske tidsskrifter som ble utgitt av medlemmer av forskjellige lesbiskfeministiske grupperinger på 1970- og 1980-tallet. Skeivt arkiv har Norges største samling av skeive tidsskrifter og materialet til oppgaven er hentet fra deres samlinger. Tidsskriftene gir et verdifullt innblikk i hvilke saker de lesbiske feministene var opptatt av på 1970- og 1980-tallet. Lavendelexpressen hadde sitt utspring i Lesbisk Bevegelse og ble utgitt mellom 1976-1981. Lesbisk internavis ble utgitt på rundgang av flere forskjellige lesbiskfeministiske organisasjoner i årene 1980-1982. Lesbiske Feminister Avisa (LF-avisa) ble utgitt av Avisgruppa på Kvinnehuset i årene 1983-1984, men var også knyttet til organisasjonen Lesbiske Feminister. LF-avisa skiftet etter hvert navn til Amasonen som og ble gitt ut i 1984-1986. Innholdet i tidsskriftene er svært mangfoldig. Det finnes alt fra dikt, tegneserier, møtereferater, kvinnepolitiske tekster, personlige historier og erfaringer til strikke- og matoppskrifter. Det er både alvorlige politiske tekster og artikler som er preget av mye humor og selvironi. 

lavendelexpressen.jpg

Både kvinnebevegelsen og homobevegelsen hadde på 1970- og 1980-tallet konflikter med Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP(m-l)). Tittelen på oppgaven er hentet fra en parole som spiller på at AKP (m-l) mente at det ikke fantes homofile og lesbiske i de kommunistiske landene. Denne parolen er også på forsiden på Lavendelexpressen nr. 2.

Kvinnekamp i homoorganisasjonen

På 1970-tallet blomstret feminismen i Norge og det ble i denne perioden startet opp en rekke nye feministiske organisasjoner. De største av de feministiske organisasjonene i Norge var Nyfeministene hvor de første gruppene ble startet opp i 1970 og Kvinnefronten som startet opp i 1972. De lesbiske feministene som var med i de ulike feministiske organisasjonene møtte utfordringer med å få gjennomslag for lesbisk politikk i kvinneorganisasjonene. Det var få heterofile kvinner som engasjerte seg for den lesbiske kampen og de fikk lite gjennomslag for lesbiske saker. De dannet derfor en feministisk gruppe innenfor den eneste homoorganisasjonen som fantes i Norge på tidspunktet, Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48).

De lesbiske feministene dannet Kvinnesaksgruppa i DNF-48 og i starten var gruppen også åpen for menn. Da gruppen ble endret til å hete Kvinnegruppa høsten 1974 ble gruppen kun åpen for kvinner. Denne gruppen eksisterte i ca. 2 år. Arbeidet med å drive kvinnepolitikk i homoorganisasjonen gikk ikke slik de lesbiske feministene ønsket og de fant det mer utfordrende å drive kvinnepolitikk i homoorganisasjonene enn det var å drive lesbisk politikk i de feministiske organisasjonene. De mente at homobevegelsen tradisjonelt sett først og fremst kjempet for rettighetene til homofile menn. Dette var en del av bakgrunnen for at de lesbiske feministene startet opp en egen lesbiskfeministisk organisasjon som fikk navnet Lesbisk Bevegelse. Det oppstod også andre lesbiskfeministiske organisasjoner utenfor Oslo i tidsrommet, både innenfor homobevegelsen og som selvstendige organisasjoner. Blant disse var Lesbisk Rørsle i Telemark og Sappho i Bergen.

Forståelser av lesbiskhet og seksualitet

Hvilke forståelser av begrepet lesbiskhet kommer frem i tidsskriftene? De lesbiske radikalfeministene var blant de første i Norge som brukte begrepet lesbisk om seg selv. Begrepene homofil og homoseksuell ble ofte assosiert med menn. Lesbiske kvinner hadde tidligere blitt omtalt som homoseksuelle kvinner eller homofile kvinner og ordet lesbisk ble nærmest sett på som et skjellsord. De lesbiske feministene ønsket å gjøre ordet lesbisk til et positivt begrep og vise at de var stolte over å være lesbiske. Bruken av ordet lesbisk hang sammen med de lesbiske radikalfeministenes ønske om å synliggjøre lesbiske som gruppe. Mens diskresjonslinjen som tidligere hadde blitt ført i DNF-48 gikk ut på at medlemmene var skjulte, ble det på 1970-tallet et økende ideal om åpenhet og det var flere homofile som stod frem offentlig. Politisk lesbiskhet ble et tema blant de lesbiske feministene. Fra at homofili var medfødt ble det blant de lesbiske radikalfeministene fremmet en ny diskurs om at lesbiskhet var et politisk valg. Ikke alle lesbiske feminister støttet ideen om lesbiskhet som et politisk valg, da de mente lesbiskhet også handlet om seksualitet. Begrepet ”kvinneidentifisert kvinne”, som var inspirert av Radicalesbians som ga ut manifestet The Woman Identified Woman i USA, ble viktig for forståelsen av politisk lesbiskhet. Den politiske lesbiskheten fremmet ideen om at alle kvinner kunne velge å være lesbiske og at dette ikke nødvendigvis var knyttet til seksualitet, men snarere til felleskap mellom kvinner.

Masteroppgaven i BORA: https://bora.uib.no/handle/1956/17247