Daniel Johansen holder et engasjert foredrag med historier fra gammel og nyere tid, knyttet til steder og bygninger i Trondheim sentrum. Han snakker engelsk, men husk at du kan velge norsk tekst. (Videoen finner du nederst på denne siden.)

Innholdsoversikt:

00:00 Innledning.

00:44"Helvetes- veita" og de falne gutter.

06:01 Ravnkloa eller blomsterdekoratøren? Klasseskille og cruising på 30- til 50-tallet.

08:22 Tysk soldat som døde i konsentrasjonsleir.

09:58"Safe-house" på 60-tallet.

14:20 Den første homo-organisasjonen i Trondheim - og Norge.

18:51 Odelsbondens datter flyttet inn hos leilendingens datter, 1790-tallet.

24:04 Rikmannssønnens utrolige liv. 1800-tallet.

32:41 Hemmelig klubb, 1970.

35:51 Liten oppsummering av utvikling mot åpenhet.

38:22 Det politiske verkstedet.

41:05 Nytt lokale i 1988. Svekkelse av homo-kulturen, normalisering.

I 1904 nevnte den tyske legen og seksualforskeren Magnus Hirschfeld (1868–1935) i boken "Berlins Drittes Geschlecht" (Berlins tredje kjønn) en "urnisk kunstner" som omtrent et år i forveien hadde invitert til "jour fixe" i sitt herskapelige hjem. Ifølge Hirschfeld mottok husverten de besøkende i "en slags mellomtrinnskledning, en mellomting mellom prinsessekjole og embetsdrakt" (Hirschfeld 1991: 65).[1] De musikalske presentasjonene – og her tenkte Hirschfeld fremfor alt på husvertens sanger for baryton- og altstemme samt klaverspillet til en "dansk pianist"– skulle ha vært av høy kvalitet. Noe liknende skrev også psykiateren Paul Näcke (1851–1913) litt senere i en artikkel (jfr. Näcke 1991). Verken Hirschfeld eller Näcke nevnte navn, men det er i dag ikke tvil om at den "urniske" kunstneren de talte om, var den baltiske adelsmannen Willibald von Sadler-Grün. Han var en fremragende sanger og en "travestiens mester" som elsket å opptre som dronning eller prinsesse, og han hørte før første verdenskrig til venne- og gjestekretsen rundt Magnus Hirschfeld og hans Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WhK), verdens første interesseorganisasjon for homoseksuelle (jfr. Hergemöller 2010: 1015). Hvem den "danske" pianisten som akkompagnerte ham var, har lenge vært ukjent. Men i dag kan vi gå ut fra at han slett ikke var dansk, men norsk, og at hans fulle navn var Justus Henry Lockwood.[2]

Det er ennå ikke mulig å tegne noe utfyllende livsbilde av Justus Lockwood, men forskjellige dokumenter og skriftlige uttalelser fra personligheter som kjente ham, kaster lys over hans livsvei. Justus Henry Lockwood ble født i Bergen 26. januar 1852 som sønn av den velstående kjøpmannen Henrich James Lockwood (1817–1874) og hans kone Rasmine Christine, født Kleve (1827–1889).[3] Farfaren Justus Busch Lockwood (1784–1839) var amerikaner og flyttet til Bergen rundt 1814. Moren Rasmine Christine Kleve kom fra en musikalsk familie, hennes far Rasmus Cornelius Kleve (1798–1833) hadde vært instrumentmaker og cellist (jfr. Berg 1945: 72). Rundt 1865 bodde familien på Klosteret på Nordnes i Bergen, på denne tiden en av byens finere adresser.

klosteret-1865-billedsamlingen.png

Ifølge barndomsvennen, den senere kjente bergensforfatteren John Paulsen (1851–1924) som kom fra mer beskjedne kår, var foreldrehjemmet til den "krøllete Justus" nærmest "en ny verden":

Her hersked en moderne eleganse. På væggen hang malerier af bekjendte kunstnere, i gyldne rammer [...], og portierer ved dørene, på gulvet tykke Brüsselertæpper. Her var også piano, hvad vi i mit hjem først fik, da min yngste søster vokste til og skulde lære at spille. Og hvis jeg ikke feiler, var taget i spisestuen dekoreret med blomster og fugle, hvad der var en sjeldenhed i hin tids bergenske hus (Paulsen 1911: 92).

I Paulsens beskrivelser kommer tydelig beundring til uttrykk, og en viss misunnelse vekket av kjensgjerningene om at den unge Lockwood eide et stort dukketeater og at han takket være familiens økonomiske forhold tidlig kunne leve ut sin interesse for litteratur og teater.

Lockwood ble innskrevet ved Bergen katedralskole i 1862, men sluttet der i 1869, tilsynelatende uten å ha fullført utdanningen.[4]Året etter solgte faren huset på Klosteret, og det er sannsynlig at familien forlot Norge.[5] I senere norske folketellinger finnes det nemlig ingen spor etter dem.

John Paulsen var trolig homoseksuell, og i sine erindringer hevder han at han ble "især fortrolig" med Lockwood (Paulsen 1911: 25).[6] Men det er uklart hva som kan legges i denne formuleringen. Det er heller ikke kjent om Paulsen og Lockwood holdt kontakten etter 1870. Magnus Hirschfeld skrev i boken Die Homosexualität des Mannes und des Weibes (Mannens og kvinnens homoseksualitet) at en av hans "hjemmelsmenn, en uranier som har reist mye" hadde meddelt ham at "etter hans erfaringer og opplevelser er Bergen den mest homoseksuelle byen i verden" (Hirschfeld 1914: 534). Det er blitt antatt at Paulsen kjente Hirschfelds "hjemmelsmann" (Jordåen 2008: 55), og det er trolig at det var nettopp Lockwood som hadde fortalt Hirschfeld om sine inntrykk fra hjembyen.

Det ser ut til at familien Lockwood flyttet til København i 1870. Iallfall bodde faren i den danske hovedstaden da sønnen ble student ved det Kongelige musikkonservatoriet i Leipzig fire år senere. Lockwood hadde tidlig vist interesse for klaverspill og fikk undervisning av den tyskfødte pianisten og komponisten Ernst Haberbier (1813–1869) som tilbrakte sine siste leveår i Bergen. En annen av Lockwoods musikklærere het "Neubert", og trolig dreier det seg her om den norske pianisten Edmund Neupert (1842–1888) som bodde i København i 1870-årene. En annen opplysning som tyder på at Lockwood studerte en viss tid i Danmark, er at hans lærer i musikkteori var den danske komponisten Johan Christian Gebauer (1808–1884). Dette kan også være en forklaring på hvorfor både Magnus Hirschfeld og Paul Näcke senere betegnet Lockwood som dansk.

Fra høsten 1874 til sommeren 1878 var Justus Lockwood student ved musikkonservatoriet i Leipzig. I privatprøver fremførte han blant annet verker av Bach, Clementi, Beethoven, Chopin og Mozart. Ifølge to vitnemål som er bevart i konservatoriets arkiv, var Lockwood en flink elev og en ypperlig pianist. Hvem han hadde omgang med i Leipzig er ukjent, men i 1874 var det hele tolv musikere fra Norge som ble studenter ved konservatoriet i Leipzig. Den mest berømte av dem er i dag komponisten Christian August Sinding (1856–1941) fra Kongsberg. Et bevart fotografi fra 1877 tyder dessuten på at Lockwood i Leipzig var venn med den tsjekkiske filosofen Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1927), som i dag er best kjent som Tsjekkoslovakias første president.

annonse_19.05.1880.bergen_adresse.png

Høsten 1896 tilbrakte den franske juristen Eugen Wilhelm (1866–1951) noen dager i München, og i den anledningen ble han kjent med Lockwood. Wilhelm var homoseksuell og tidlig på 1900-tallet en av de mest aktive medarbeiderne til Magnus Hirschfelds Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen (Årbok for seksuelle mellomtrinn). I sin dagbok betegner Wilhelm Lockwood som svensk, og han beskriver ham som "vennlig, meget underholdende, men ytterst kvinneaktig i adferd og samtale." Riktignok mislikte han dette siste, men han noterte også at han gjerne og særskilt vil minnes en ettermiddag han tilbrakte sammen med Lockwood og tre andre kjenninger, blant dem en franskmann ved navn Jacques. Den ettermiddagen gjorde mennene en utflukt til "Groß Hesselohe der jeg, liggende i Jacques‘ armer, kysset ham, der han fortalte blid om sine eventyr og der jeg i et beundringsverdig landskaps herlighet og en underbar høstkveld lang nøt øyeblikket uten bekymringer."[7]

Det er ikke klart hvorfor Wilhelm påsto at Lockwood var svensk. Trolig foreligger det bare en unøyaktighet, for spesielt dyp synes kontakten mellom Wilhelm og Lockwood aldri å ha blitt. Det som til en viss grad knyttet de to til hverandre, var en felles venn, den da allerede avdøde dommeren Edmond North (1857–1895) fra Illkirch-Graffenstaden i Alsace. Som Wilhelm skrev, skulle Lockwood ha vært Norths "venn". Hvor og hvordan North og Lockwood ble kjent med hverandre, er ikke dokumentert. Wilhelm møtte ikke Lockwood igjen før i 1901, det vil si fem år senere. Igjen noterte han i dagboken sin om Lockwood: "Han har ikke forandret seg (hyggelig samvær, men veldig overfladisk og ytterst effeminert)." Rundt ti dager senere, i pinsen 1901, oppholdt Wilhelm seg noen dager i Wiesbaden, og en gang overnattet han i nabobyen Mainz hvor han og Lockwood tilbrakte "en god kveld" sammen.[8] Det kan til og med tenkes at det var Lockwood som i den anledningen inspirerte Wilhelm til sin store rundreise gjennom Skandinavia bare noen uker senere (jfr. Dubout og Wolfert 2013).

Selv om de gjentatte møtene stort sett synes å ha vært hyggelige, skulle det gå seks år før Wilhelm og Lockwood traff hverandre igjen, denne gang i Berlin. Rundt årsskiftet 1907/08 skrev Wilhelm i sin dagbok: "På kafé Continental i Potsdamer Straße godt frekventerte sammenkomster hver kveld, det er alltid rundt 50 homoseksuelle der. Om man ble boende i Berlin, ville man der kunne finne hyggelige og vakre karer og venner for et varig forhold. Der har jeg også møtt en del gamle bekjente igjen: Kuhn, legen fra Essen, Lockwood, den tidligere vennen til Edmond North som nå bor i Berlin og som jeg ikke har sett på fem eller seks år."[9]

På denne tiden må Lockwood allerede ha stått i forbindelse med Wissenschaftlich-humanitäres Komitee i en årrekke, for i organisasjonens månedsrapporter het det om et møte i 1903 at «herr Lockwood og herr v. Sadler-Grün fylte kvelden på en behagelig måte ved klaver- hhv. sangforedrag» (Herzer og Pfäfflin 1998: 19). At de to kunstnerne ikke bare sto for den musikalske underholdningen på ett eller flere av WhKs møter, men også privat var venner, bekreftet Wilhelm da han nevnte Lockwood en siste gang i sin dagbok. Våren 1913 besøkte nemlig Wilhelm Sadler-Grün i Paris – "en venn av den nylig avdøde Lockwood".[10]

Justus Lockwood døde av lungebetennelse, 10. desember 1912 på et sykehus i Dresden.[11] Da var han 60 år gammel. Han var fortsatt ugift og hadde muligens opptrådt som pianist helt til det siste, for hans offisielle adresse var det mondene hotellet Bellevue like ved hoffoperaen. Hvor Lockwood bodde fast på den tiden, er ikke kjent, men WhK hadde tydeligvis ikke mistet ham helt av syne. Det kan imidlertid se ut som om kontakten var blitt litt løs. I et kort notat i Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen holdt Magnus Hirschfeld og hans medarbeidere bare fast at den "fremragende kunstneren" Justus Lockwood var død rundt årsskiftet 1912/13, uten å nevne den konkrete dødsdatoen (JfsZ 1913: 248).

Sett med dagens øyne er det ikke så mye hans musikalske talent som har gitt Justus Lockwood et varig ry. Selv om det ikke blir tydelig hvor kontinuerlig hans samarbeid med WhK var, er det sannsynlig at det var nettopp han som var Hirschfelds «hjemmelsmann» når det gjaldt homoseksualitet i Norge. Takket være sitt vennskap med Willibald von Sadler-Grün og Eugen Wilhelm samt Magnus Hirschfelds anmerkninger om mer eller mindre berømte "urninger" i sin tid, er Lockwood fortsatt ikke glemt. Ved siden av rettshistorikeren Ebbe Hertzberg (1847–1912) fra Kristiania er han en av de aller tidligste homoseksuelle nordmenn vi vet om i dag (jfr. Jordåen 2015).

[1]"Urning" (med det avledede adjektivet "urnisk") var rundt 1900 et tidstypisk begrep som ble konstruert av den tyske juristen og publisisten Karl Heinrich Ulrichs (1825–1895). Ifølge Ulrichs var homoseksuelle menn født "med en kvinnelig sjel i en mannlig kropp". Ordet "mellomtrinnskledning" spiller tydelig på Magnus Hirschfelds egen mellomtrinnsteori. Den gikk ut på at alle mennesker kunne plasseres som "seksuelle mellomtrinn" på en skala mellom det mannlige og det kvinnelige.

[2] En litt mer utførlig redegjørelse for hva som er kjent om Justus Lockwood i dag, finnes i Wolfert 2016 (på tysk) og 2017 (på norsk).

[3] Jeg takker Runar Jordåen for at han har funnet frem til og videreformidlet både Justus Lockwoods fødsels- og dødsdato samt flere andre livsdatoer for Justus Lockwoods pårørende til meg.

[4] Digitalarkivet: Elevar ved Bergen katedralskole 1860-1929.

[5] Skjøtet ble datert 5. april 1870. Statsarkivet i Bergen: Bergen byfogd og byskriver, A.d.C.3 Panteregister, s. 250.

[6] Om Paulsen se forøvrig Gatland 1990: 65-68.

[7] Eugen Wilhelms dagbok, hefte 18: 29.9.–24.10.1896. Eugen Wilhelm skrev sin dagbok på fransk, men de stedene han oppfattet som «ømfintlige», chiffrerte han med greske bokstaver. Disse formuleringene er gjengitt med kursivert skrift her. Wilhelms dagbok er ikke publisert. Jeg takker Kevin Dubout for at han har gjort notatene om Lockwood fra Wilhelms dagbok tilgjengelige for meg.

[8] Eugen Wilhelms dagbok, hefte 20: 8.–31.5.1901.

[9] Eugen Wilhelms dagbok, hefte 21: udatert, bl. 83/86-86/86.

[10] Eugen Wilhelms dagbok, hefte 26: 8.4.–1.6.1913.

[11] Statsarkivet i Bergen, Nykirken Sokneprestembete, H/Haa: Ministerialbok nr. E 5, 1899–1917, s. 146.

Forskeren Arnold Havelin ved Universitetet i Oslo, gjennomførte på 60-tallet to spørreundersøkelser i Norge. (Se et spørreskjema han sendte ut.) Den ene undersøkelsen var rettet mot homofile, mens den andre undersøkte holdningene i befolkningen. Svarene på disse undersøkelsene gir oss i dag et unikt innblikk i homofiles og lesbiskes situasjon på deler av 1900-tallet.

Les mer om Havelins forskning.

Ordnet arkiv

Skeivt arkiv har ordnet og tilgjengeliggjort Havelins arkiv. Materialet er ikke bare unikt her i landet, men også et pionerarbeid internasjonalt. Arkivet utgjør totalt 5 hyllemeter.

Detaljert beskrivelse hva arkivet inneholder kan ses på arkivportalen.no, den nasjonale søkedatabasen for historiske arkiver i Norge.

Oppsummerte

Havelin oppsummerte funnene i Tidsskrift for samfunnsforskning slik:

Man er stort sett villig til å akseptere den homofile som medborger og synes ikke at homoseksuelle forhold mellom voksne bør være straffbare, under forutsetning av at den homofile i sitt privatliv opptrer som om vedkommende ikke er homofil og ikke omtaler sin legning eller har noe seksualliv (Havelin 1968, 71).

 Les Havelins artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning 1968. 

Klar, ferdig, forsk!

Materialet fra Arnold Havelin kan belyse homofiles historie i Norge og ikke minst levekår og livssituasjon på et tidspunkt da den moderne homokampen fremdeles var i startfasen. Her er et stort potensial for videre forskning for for eksempel studenter eller stipendiater innen fag som historie, sosiologi eller psykologi.

Skeivt arkiv lyser ut inntil to masterstipend til prosjekter om norsk skeiv historie. Skeivt arkiv er det nasjonale arkivet for dokumentasjon og formidling av skeiv historie eller LHBT-historie, og er en del av Universitetsbiblioteket i Bergen.

Høsten 2019 er søknadsfristen 15. oktober. Søkere må være tatt opp på et masterprogram ved et norsk universitet eller høgskole innenfor aktuelle fagområder, og det oppfordres til bruk av materiale tilgjengelig på Skeivt arkiv. Søknaden sendes på e-post til postmottak@ub.uib.no og merkes "masterstipend skeivt arkiv".

Vi har også utarbeidet en liste over forslag til forskningsprosjekter innen skeiv historie. 

Stipendene er på kr. 30 000,- og utbetales i to deler. Første gang ved godkjent prosjektskisse, andre gang etter at stipendmottakeren har fullført mastergraden.

Stipendmottakerne skal etter fullført master skrive en kort oppsummering av oppgaven egnet for et bredere publikum til publisering på Skeivt arkivs nettsider (se lenker til høyre for eksempler på slike oppsummeringer av tidligere stipendmottakere). 

Søknaden må inneholde godkjent prosjektskisse, karakterutskrift og CV, og det må oppgis to referanser. Næmere opplysninger kan fås ved henvendelse til arkivets faglige leder, Hannah-Gillow Kloster på telefon 55 58 48 13 / 928 28 377 eller førstebibliotekar Runar Jordåen på 55 58 25 25 / 900 68 573.

Forskere fra Sverige, Danmark og Norge samarbeider om et skeivt historieprosjekt.

Professor Jens Rydström (Lunds universitet) og professor Tone Hellesund (Universitetet i Bergen) leder prosjektet.

Peter Edelberg (Köbenhavns universitet) ser på de nasjonale skeive interesseorganisasjonene,  Elisabeth Lund Engebretsen (Universitetet i Stavanger) ser på kvinners rolle i aktivismen, mens transaktivismen skal studeres av Signe Bremer Gagnesjö (Lunds universitet). 

Prosjektet avsluttes i 2022 og skal resultere i en serie publikasjoner og en samlet framstilling av skandinavisk skeiv historie.

Les mer om prosjektet her. 

Se videoer:

• Peter Edelberg ser materiale fra Skeivt arkiv.
• Forskergruppen besøker Skeivt arkiv.

Ebba Haslunds roman Det hendte ingenting ble utgitt i 1948. Haslund forteller i forordet til annet opplag fra 1981 at boken nærmest ble tiet i hjel første gang den kom ut. Dette skjedde til tross for at hennes debutbok tre år tidligere hadde fått bred omtale. Kun én Oslo-avis anmeldte Det hendte ingenting. De få anmeldelsene som kom var positive, bortsett fra én der kritikeren slaktet boken for dens umoralske forherligelse av et "perverst" forhold. Ifølge forfatteren sved det likevel verre å bli oversett av kritikken. Da 70-årenes kvinnebevegelse fikk vind i seilene, forstod Haslund at boken kanskje var kommet 25 år for tidlig. På oppfordring fra flere unge kvinner som viste interesse for romanen, ble den dermed utgitt på ny i 1981 (Haslund 1981, 5).

Bokens hovedperson Edle Henriksen er i starten av romanen tretti år og arbeider som lektor. Hun sliter med følelser av tomhet og mindreverd, og svarer dårlig til det konvensjonelle kvinnebilde. Hun beskrives som svært intelligent og usedvanlig lite pen. Som følge av et tilfeldig møte med en person fra fortiden, begynner hun å tenke tilbake på en tid hun har forsøkt å fortrenge. Vi får herved innblikk i hennes studenttilværelse i Oslo åtte år tidligere, før okkupasjonsårene, en tid som skulle vise seg å medføre mange nye inntrykk for Edle.

Bente, en venninne fra gymnasietiden, dukker opp uanmeldt hos Edle en kveld. Hun legger ut om at hun har stukket av fra mann og sin syv måneder gamle sønn, noe som fører til at hun flytter inn hos hovedpersonen og begynner å studere. Med Bente ved sin side på universitetet, får den ensomme og sjenerte Edle endelig en følelse av trygghet og selvfølelse. Dette fører til at hun stifter bekjentskap med den muntre Gro, en jente hun snart utvikler sterke følelser for:

Sikkert er at jeg har aldri elsket noe menneske som Gro […] Men at det skulle være noe skakt og usunt ved min kjærlighet til Gro — ja, jeg trodde det selv til slutt — det pinte meg det som så mye annet — men nå etterpå ter det seg annerledes. Jeg kan ikke tro det. (Haslund 1981, 51­­­–52).

Det at Edle besitter disse sterke følelsene for en annen jente, tynger henne med skam. Hun kjenner også på presset for å være som alle andre, deriblant finne seg en mann, og begynner å gå ut med en mannlig studievenn: "Og det må vel være bevis for min seksuelle normalitet at jeg kunne føle denne rent fysiske tiltrekningen for en mann. Selv om det ble med den ene gangen." (Haslund 1981, 97–98).

I tillegg til spørsmål rundt legning og seksualitet, tar boken også et oppgjør med de tradisjonelle kjønnsrollene. Bente ser ut til å ha problemer med å tilpasse seg den forventede rollen som hustru: "Det var synd på Bente den gangen. Hadde hun vært gutt, hadde hun hatt ganske andre muligheter for å rase ut […] Nå ble det ekteskapet hun kom til å dra på og sparke i." (Haslund 1981, 64).

Det hendte ingenting er en beretning om å føle seg annerledes og ikke passe inn; en skildring av den store lykken ved forelskelse og nære vennskap. Det er også en fortelling om skam, krig og død. I siste del av boken skimter vi likevel håp for Edle. Hun har klart å ta et oppgjør med fortidens kvaler og finne det mot som kreves for å gi livet en ny sjanse. Hun skal ikke lenger skamme seg over den hun er.

Selv om romanen ble utgitt i 1948, tar den for seg temaer som fortsatt er dagsaktuelle ­­­– som ensomhet og følelsen av ikke å passe inn i samfunnets konvensjonelle roller. Dette er den eneste av Haslunds bøker som er utkommet på engelsk (1987). En av de få som anmeldte romanen da den kom ut var forfatteren Audun Hierman, som skrev: "Hun skildrer den kvinnelige ungdom slik ingen har gjort det siden Sigrid Undset skrev sin 'Den lykkelige alder'."

Haslund var kjent for sitt kvinnepolitiske engasjement og spilte en aktiv rolle i forfatterstandens organisasjoner. Hun debuterte med novellesamlingen Også vi i 1945. Året etter kom romanen Siste halvår, en fortelling om unge pikers oppvekst. Det hendte ingenting er en frittstående fortsettelse av denne. Haslund mottok Bokhandlerprisen for Det trange hjerte (1965) og Riksmålsprisen for Syndebukkens krets (1968).

Dermot Mack  (1914–2001) kom fra en velstående familie og vokste opp på Kalfaret i Bergen.

Han utdannet seg til jurist i Oslo og arbeidet noen år som dommerfullmektig, men senere levde han på sin formue og kunne med det vie mye av sin tid til arbeidet i DNF-48.

Mack videreførte og befestet i sin lederperiode foreningens politikk som handlet om å bevare medlemmer og tillitsvalgtes anonymitet, og å kontrollere at de som ble medlem hadde en «respektabel» framtoning og var til å stole på. Dette mente han var nødvendig ut fra tidens fiendtlige samfunnsklima.

Dermot Mack. (Privat foto)

Han la på 1950-tallet ned en betydelig innsats som hovedarkitekten bak DNF-48s argumentasjon mot en foreslått endring av § 213 i Straffeloven. Endringen ville i praksis ført til en økt straffeforfølgelse og kunne gjort det enda vanskeligere å drive organisert arbeid for homofile. Mack var senere opptatt av å vise at hans og Forbundets innsats bidro til å hindre at denne endringen skjedde. Det at han var formuende gjorde at han kunne legge ned en stor innsats i dette arbeidet i tillegg til at han bidro substansielt til å finansiere organisasjonens arbeid.

Mack var også aktiv i redaksjonen i tidsskriftet Løvetann på 1980-tallet.

Skeivt arkiv har mottatt en del arkivmateriale etter Dermot Mack (arkivnummer A-0131). Også materiale i Karen-Christine Frieles arkiv (arkivnummer A-0001) inneholder dokumenter fra Dermot Macks formannsperioder på 50- og 60-tallet.

Skeivt arkiv har mottatt en stor og flott boksamling fra Eiliv Høibakken (f. 1942). Hans interesse for litteratur startet tidlig i livet og ble etterhvert til et stort engasjement for bøker med skeiv tematikk. Gjennom mange reiser til destinasjoner som har vært sentrale i den skeive historien - København, London, New York - har han tilbragt mye tid i antikvariater og bokhandler. Boksamlingen, som er bygget opp over mange tiår, består både av fag- og skjønnlitteratur. Med et ønske om at bøkene skal komme til nytte og bli godt tatt vare på også for fremtiden, donerte Høibakken i høst en stor del av sin samling til Skeivt arkiv. 

Bøkene vil gradvis registreres i Universitetet i Bergens biblioteksdatabase Oria.no og være gjenfinnbare på linje med Skeivt arkivs øvrige bøker og tidsskrifter.