Skeivt arkiv søkjer for tida tre nye medarbeidar, med søknadsfrist 11. september 2016. Dokumentasjonsprosjektet Skeive livsminne skal setjast i gang som eit 2-3årig prosjekt, og i den samanheng søkjer me ein intervjuar og ein fotoredigerar i 100% stilling så lenge prosjektperioden varar. Dokumentasjonsprosjektet Skeive livsminner som går ut på å gjera intervju med personar som kan fortelja om eigne liv som lesbiske, homofile, bifile eller transpersonar eller på annan måte har informasjon som kan belysa tematikken. Intervjua skal i hovudsak utførast som videointervju av høg kvalitet. Dei skal lagrast og gjerast tilgjengelege for forskarar og andre interesserte. Mindre utdrag av intervjua blir dessutan gjort tilgjengelege på her på nettsida vår, og du kan og sjå eksempel på intervju som alt er gjennomførte. 

Skeivt arkiv søkjer også ein seniorkonsulent som kan hjelpe med å drifta arkivet, og gjere skriftlig- og muntlig formidling og arkivordning.

Meir informasjon om stillingane finst på jobbnorge.no:

• Fotoredigerar
• Intervjuar
• Seniorkonsulent

Universitetsbiblioteket i Bergen (UB) lyser ut masterstipender til prosjekter om norsk skeiv historie. Masterstipendene er tilknyttet Skeivt Arkiv ved UBs Avdeling for spesialsamlinger. Skeivt arkiv er et nasjonalt arkiv som tar vare på, dokumenterer og formidler skeiv historie eller LHBT-historie. Det oppfordres til bruk av materiale fra arkivet. Søkere må være tatt opp på et masterprogram ved et norsk universitet eller høgskole. Alle aktuelle fagområder inviteres til å søke. Det er søknadsfrist til stipendene to ganger årlig. Høsten 2016 er fristen 23. oktober.

Stipendene er på kr. 40 000,- og utbetales i to deler, første gang ved revidert prosjektskisse, andre gang etter at stipendmottakeren har avlagt master og levert oppsummering til Universitetsbiblioteket.

Stipendmottakerne skal etter fullført master skrive en kort oppsummering av oppgaven egnet for et bredere publikum til publisering på skeivt arkivs nettsider.

Søknaden må inneholde godkjent prosjektskisse, anbefaling fra veileder, karakterutskrift og CV. Søknaden sendes på e-post til postmottak@ub.uib.no og merkes «Masterstipend».

Spørsmål om aktuelle masterprosjekter og nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til arkivets faglige leder, Runar Jordåen på tlf. 55 58 25 25 / 900 68 573.

Wenche Lowzow skapte historie da hun kom ut av skapet i 1979, og ble Norges første åpne homofile stortingsrepresentant. Hun var født i Oslo 27. mai 1926 og døde på Geilo 24. september 2016, 90 år gammel.

Oppvekst

Wenches oppvekst beskrives slik i boka Evig din av Marte Mona:

Ho vaks opp på Oslos beste vestkant i ein familie der ein ikkje snakka med kvarandre om kjenslene sine, og i ei tid da ei ung jente ikkje fekk nokon kunnskap om det å vere homofil. Ingen snakka om slikt. Som vaksen hadde ho lurt på om ho kunne vere lesbisk, ho spurte til og med legar om det, men vart avfeia. (..) Det vart til at ho fortrengte kjenslene sine, ho satte ikkje namn på dei. (Mona 1999:76)

Wenche Lowzow tok sin utdannelse ved Norske Kvinners Sosialskole, Lærerskolen på Hamar og Universitetet i Oslo, og jobbet som lærer ved Lakkegata skole fra 1958 til 1969 og som rektor ved Trosterud skole fra 1969 til 1977.

Politisk engasjert

Hun var aktiv høyrepolitiker fra 1968, først som medlem av Oslo bystyre (1968–75) og formannskapet (1972–75), etter hvert også som medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg (1974–78). Fra 1975–77 var hun formann i Stor-Oslo Høyrekvinner, og i hele perioden 1965–77 var hun vararepresentant til Stortinget. I 1977 ble hun valgt inn som fast representant på Stortinget, og satt i to perioder, til 1985. Hun var medlem av Justiskomiteen i den første perioden, og Kirke- og undervisningskomiteen i den andre.

Wenche Lowzow var også engasjert i organisasjonsarbeid utenfor partipolitikken. Fra 1953–56 var hun leder for Oslo krets av Norsk Speiderpikeforbund, og fra 1966–1977 var hun hovedstyremedlem i Ensliges Landsforbund.

Møtet med Kim

I 1977, 51 år gammel, møtte Lowzow Karen-Christine (Kim) Friele, som skulle bli hennes kjæreste og livspartner for resten av livet. Kim, i kapasitet av å være generalsekretær for Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), var høyst motvillig sendt ut for å snakke homo-sak med den etter hennes formening erkekonservative høyrepolitikeren Lowzow. Møtet fant sted på Trosterud skole, der Wenche var rektor. Kim lot seg først kraftig provosere over Wenches antydning om at Ensliges Landforbund hadde oppnådd mer politisk enn DNF-48. Den politiske avstanden på tross: Kim gikk ut av møtet stormende, og ulykkelig, forelsket. Et forhold mellom disse to kvinnene virket nærmest umulig. Dagen etter ringte likevel Wenche og sa at hun ønsket å fortsette de politiske diskusjonene. Følelsene viste seg å være gjensidige, de politiske diskusjonene gikk over i varme følelser og etterhvert et forhold. Ryktene begynte å svirre om den konservative høyrekvinnen og den profilerte lederen for de homofiles forbund.

Å komme ut av skapet

To år senere, i 1979, sto Lowzow frem som åpen lesbisk. Dette skjedde på et valgmøte arrangert av DNF-48. Hendelsen fikk massiv medieoppmerksomhet, noe som ble skildret i tidsskriftet Løvetann:

5. september 1979. Under overskriften "Høyre-representant står åpent frem som homofil" brakte Aftenposten følgende melding: "- Hele mitt parti vet hvor de har meg, men ingen snakker om det. Ordene var stortingsrepresentant Wenche Lowzows (H), og uttalelsen falt på et valgmøte i går, arrangert av de homofiles forbund, Det Norske Forbundet av 1948. Lowzow la således ikke skjul på at hun fremsto som medlem av forbundet. Hun høstet trampeklapp for sitt innlegg på møtet som ble avholdt på restaurant Metropol, de homofiles samlingssted i Oslo." 8. september var saken førstesideoppslag i Oslos middagsaviser. Med typer som ellers er forbeholdt pave-dødsfall eller regjeringskrise slo Dagbladet opp nyheten: "Jeg er homofil og lykkelig" ved siden av et to spalters foto av Wenche Lowzow og hennes samboer. (Løvetann nr.5/1980:10)

Betydningen av Lowzows bekjennelse på Metropol denne høstkvelden i 1979 er knapt mulig å forestille seg snart 40 år senere. Offentlige personer som var åpne om sin sammekjønnskjærlighet fantes knapt utenfor homo-organisasjonenes rekker. At en stortingsrepresentant - og attpåtil en høyrekvinne som bare noen år tidligere hadde blitt oppfattet som særlig konservativ - sto fram som kjæresten til landets mest kjente homofile aktivist, var intet mindre enn en sensasjon. Mottakelsen var mildt sagt blandet. I visse høyrekretser ble det hele oppfattet som en skandale. Etterhvert skulle da også Wenche få føle på kroppen at det kostet å være åpen og kjempe for homosaken i 1980-tallets Norge.

Ved å stå frem i media og dele fra sitt eget liv bidro Wenche Lowzow i årene etter opptredenen på Metropol til synlighet og alminneliggjøring av sammekjønnskjærlighet og -seksualitet. En hjemme hos-reportasje i Se og Hør i 1981 kan for eksempel fortelle at hun og samboeren Kim Friele "lever et aldeles normalt samliv".

Sammen med Kim Friele er Wenche Lowzow også blitt portrettert i flere bøker, som Bjørn Gunnar Olsens To kvinner (1983), Marte Monas Evig din. Norske kjærleikspar (1999) og Christine Kristoffersens Kjærlighet ved første blikk (2000).

Også før hun sto åpent frem som lesbisk engasjerte Wenche seg i arbeidet for homofiles rettigheter, blant annet når det gjaldt å få seksuell orientering innlemmet i straffelovens rasismeparagrafer.

“Er det meningen at de homofile skal usynliggjøres? Er det meningen at diskriminering av denne gruppen skal aksepteres?”

spurte hun fra Stortingets talerstol.

Visumsaken

I 1982 ble både Wenche Lowzow og Kim Friele invitert til en konferanse i Washington D.C arrangert av IGA (International Gay Association). Homofile var dengang klassifisert som “sexual deviants” av amerikanske myndigheter, og det ble nødvendig for paret å få dispensasjon fra visumbestemmelsene som nektet homofile innreisevisum.

I Lowzows diplomatpass kan merknaden 212(d)(3)(A):(4) ses skrevet inn under de amerikanske visumstemplene både fra 1982 og 1984. Dette representerer seksjon 212 (a)(4) i The American Immigration and Nationality Act, som ble tolket av den amerikanske ambassaden i Oslo på følgende måte:

“This means that when an alien admits he is a homosexual he is, within the meaning of the Immigration law, considered to be a sexual deviant and will be refused a visa” (brev til Kim Friele fra ambassadør Richard Creehan, 1976).

Lowzow og Friele lot ikke denne institusjonaliserte stigmatiseringen og ekskluderingen gå forbi i stillhet, men sa tydelig ifra om hva de mente om saken. De skrev begge innlegg til høring i den amerikanske kongressen i 1982, og Lowzow avsluttet sitt innlegg slik: “I find section 212(a)(4) irreconcilable with the principle of free travel, freedom, and human rights”.

Friele og Lowzows protest førte til en rekke presseoppslag både i Norge og i USA. Loven ble endret i 1988. Dokumenter, korrespondanse og presseklipp om saken kan leses mappen Visumnekt USA i Skeivt arkivs katalog.

Åpenheten kostet

På Stortinget hadde Wenche Lowzow et engasjement på mange felt, ikke minst det sosialpolitiske. Hun markerte seg dessuten tydelig homopolitisk. Det siste falt deler av høyremiljøet tungt for brystet. Hun ble gjenvalgt til stortinget i 1981, men fire år senere ble hun ikke renominert av Oslo Høyre. Hun følte seg presset ut av Stortinget og så sin åpenthet og sitt homopolitiske engasjement som en vesentlig årsak til dette. Senere meldte hun seg ut av partiet. I artikkelen "Var dette virkelig nødvendig?" beskriver hun opplevelsen av å være kvinne og homoseksuell i politikken:

Å være kvinne var vanskelig nok. Er man i tillegg ugift, så er det bunnen. Selv en kvinnelig politiker tvinges til å rette opp ryggen, holde hodet høyt, bite tennene sammen og bygge en mur rundt seg selv, bli usårlig, skape et image som folk kan akseptere. Senere, da jeg steg ut av min anonymitet og åpent presenterte meg som homoseksuell, våknet jeg opp til virkeligheten - og nå befant jeg meg på det aller laveste trinnet. (W. Lowzow i Johan Hansson [red.] 1982: 176, overs. fra svensk)

Både som åpen i den norske offentligheten generelt og som stortingsrepresentant spesielt, var Wenche Lowzow eksepsjonell – en foregangskvinne. Det skulle for eksempel gå over 20 år før en annen profilert høyrepolitiker – Per-Kristian Foss – sto frem, etter i årevis å ha vært en av de fremste “offentlige hemmelighetene” i det norske samfunnslivet . Da hadde den kampen folk som Kim og Wenche i årevis hadde ført i motvind, begynt å gi resultater. Mottakelsen ble da også langt mer positiv for Foss enn den hadde vært for Lowzow.

Partnerskap og livet på fjellet

Da Norge innførte partnerskap i 1993 var Lowzow og Friele et av de første parene ut, etter forespørsel fra Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, LLH (nå FRI). De var da tydelige på at partnerskapsloven ikke var en kampsak for dem, og at det var rent praktiske årsaker til at de gjorde dette, for å sikre seg rettigheter på linje med andre par. Partnerskapsinngåelsen i Oslo rådhus 6. august 1993 ble like fullt en stor offentlig hendelse, med venner, familie og en samlet presse tilstede.

I 1991 flyttet paret fra Oslo til Haugastøl, til en hytte Wenche arvet fra sine foreldre. Da alderen og helsen begynte å sette sine begrensninger flyttet de til en leilighet på Geilo.

De siste årene av sitt liv var Wenche Lowzow preget av sykdom. I dødsannonsen finner vi et sitat fra Karin Boye:

Jag tror, att vad man får i kärleken är just det man ger - ej nödvändigt av och åt den andra människan, men av och åt kärleken.

This book is a small piece of Norway. It is the story of a young Norwegian, wandering through life; it is a song about his doubts and his faith, about his insecurity and his hesitant longing, about the burden of disgrace and the dream of becoming someone great. (Vindland 1979: 5)

Gudmund Vindland’s debut novel Villskudd was published in 1979. It is a book that has meant a lot for many people, and the special place it occupies in Norwegian queer literature and culture became evident as the 25th anniversary of its publication was celebrated in 2004. "This is a book that gives the reader a sensation of tenderness, and joy – a feeling of not having to be afraid anymore", said actor Anders Rogg, hosting the celebration.

As the story starts, the book’s main character, Yngve Vilde, is a teenager. He is young, fit and happily in love. From a young age, he identifies as homosexual, and is not ashamed neither of who he is nor of how he acts. His friend Magnus is his counterpart. Magnus is so ashamed of who he is that it ruins his life. The differences put aside; society’s condemnation of homosexuality hits them both hard. As a young adult, Yngve is hospitalised for psychiatric treatment, while Magnus studies theology and gets engaged to a woman; his repressed feelings and self loathing changing him to the unrecognisable.

The story of Yngve is a coming out-story. It is a story about a growing homosexual identity. It is a story about isolation, but also about community and solidarity. It is a story about creativity, and about anxiety and depression. Sincerity and gallows humour follow side by side – and this combination may be why the book has made such an impact on so many people’s lives.

More than just being a portrait of a young man, the novel is also a broader description of homosexual lives in Norway in the recent past – lives that are shaped, lived and unfolding within a society that both discriminates against them and denies their existence. As readers, we meet the teenage boy who is overwhelmed by his growing sexuality and the young man full of shame. Christian communities where discrimination and double standards exist side by side, and joyful theatre groups using humour as a tool for expanding the limits of gender and sexuality. Literature and the meaning it can create in an individual’s life. Heartsickness. Friendships. The extraordinary feeling of being drunk for the first time.

Yngve finds his way into a gay community that offers friendships, lovers and laughter. He learns about the law that criminalises sex between men. He experiences homophobia, threats and violence. Meets a health care system that discriminates against him, and a military system that maintains that homosexual men are not suited to protect their country. Learning by doing, he gets to know how rich elder men initiate relationships to young men; provide for them, idolise them – and control them. He leaves for a year-long revelry trip to Italy. Experiences drug abuse, and prostitution.

High ambitions and dreams of becoming an artist. Intense and conflict ridden relations between older teachers and young writers-to-be. Alcoholism and mind blowing anxiety. The homosexual patient encountering the health care system. Villskudd has it all.

Yngve’s struggle – to be who he is, to love whoever he wants – is also the struggle of the gay movement. And the story of Yngve Vilde is, in spite of everything, a story of hope. In the last scene of the book, Yngve has left the mental hospital and returns home, in his own words – home to a place where he has never been before. A collective where Øystein lives – Øystein, the man who visited him when he was in the hospital; who sent a letter signed Yours – if you want me to be. Yngve finds the courage to knock on the door. And receives a hearty welcome.

The novel is subtitled The song for Jens. It is an honest and unsentimental tribute to Vindland’s friend, lover and mentor, Jens Bjørneboe. In a foreword to the 4th edition of the book, the author explains:

Villskudd is a key novel about Jens Bjørneboe. Even though his biographers have realised that he was bisexual, they have not come to understand how his sexual orientation was profoundly connected to his writing. (Vindland 2003: 7)

The Norwegian writer Dag Solstad wrote a review for the Norwegian newspaper Klassekampen when Villskudd was first published in 1979, using the following words:

... an extraordinary novel on an important topic. It has become an important book, crazy, raw, grotesque, repulsive, analytical, exciting. And rebellious. Yes, first and foremost rebellious. The book has taught me a lot about homosexual communities and homosexual experience. And about love. Yes, first and foremost I have read the book as a desperate analysis of the conditions for love. (Solstad 1979).

Villskudd has sold a total of more than 100.000 copies. In 1989, the sequel Stjerneskudd was published. Gudmund Vindland has also written two other novels: Tigerpuddelen Tilla Tidtrøye og hennes bestialske bibeltolkninger (The Beastly Bible Interpretations by Tiger Poodle Pastime-Tilla) and Korinternes gjerninger (The Korintians’ Deeds).

* Translated from Norwegian by Heidi Rohde Rafto

Fra 1. november 2016 stiller Skeivt arkiv ut utvalgte bilder i skiltvinduet til Universitetsbiblioteket i Bergen sine Billedsamlinger (Nygårdsgt 5). Tema for utstillingen er skeiv aktivisme i Norge. Nede vises noen av bildene.

På 1950-tallet fremstilte avisene homofile menn som romvesener som truet med å invadere Norge. En modig kvinne bidro til å endre dette.

«Voldsom økning i homoseksuelle forbrytelser» skrev Dagbladet i en tittel i 1951. Tre tiår senere beskriver VG (22.11.80) den åpent homofile Karen-Christine (Kim) Friele som «en kjempende løve for de homofiles sak».

Hvordan kunne den homofile gå fra å være en avskyelig skurk i avisene til å bli en feiret helt 30 år senere? Jeg har i den ferske boken «Individet i journalistikken» skrevet et kapittel basert på en analyse av norske avisers fremstilling av homofile i perioden 1950-88.

Det er en utbredt oppfatning at å gi offeret et ansikt motvirker fordommer. Men hva når de ansiktsløse i en stigmatisert gruppe oppfattes som skurker? Mediefortellinger har makten til å forme hvordan vi ser medlemmene av en sosial gruppering, enten det gjelder homofile, narkomane eller innvandrere.

Tause homofile

Utover 1930-tallet spredde det seg en oppfatning av at barn og ungdom kunne forføres av homoseksuelle menn til å bli homoseksuelle selv. Dette bygde på psykoanalysens oppfatning av barndomsopplevelser som avgjørende for seksuell utvikling.

På 1950-tallet fantes det ingen åpent homofile i Norge. Homofili var forbudt fram til 1972, mens det i Danmark og Sverige ble avkriminalisert i henholdsvis 1933 og 1944. I 1947 rangerte nordmenn homofili som den tredje verste av sju forbrytelser, bare overgått av voldtekt og mord.

Lesbiske eksisterte knapt i norske aviser på 1950-tallet, nesten alle artiklene handler om mannlige homofile. To av tre artikler tilhører kriminaljournalistikken. Det dreier seg ikke direkte om det sovende norske forbudet mot homofili, men er i stor grad fortellinger om voksne homofile menn som forfører, eller prøver å forføre, unge menn eller mindreårige.

Bare fem av nyhetsartiklene jeg har analysert fra 1950-tallet har homofile kilder, og kun én av dem er navngitt. Det er en dansk mann.

Angrep fra fremmede vesener

I langt de fleste av artiklene er det altså heterofile kilder som framstiller den homofile, og han blir i stor grad framstilt som en overseksualisert, ansiktsløs mann som forfører unge menn eller gutter så de selv blir homofile. Dette kan sees som en form for smitte, der den voksne mannen smitter ungdommen med sin homofili, og sykdommen er uhelbredelig. De fleste artiklene omtaler homofile i utlandet, særlig Danmark og Sverige, som for lengst hadde legalisert homofili. Det er rimelig å lese artiklene ut i fra en forståelse av at spredningen av homofili i våre naboland skyldtes at legaliseringen av homofili førte til en uhemmet «smitte». Da kan artiklene leses som en advarsel mot hvilken fare som truer fra våre naboland hvis homofili ble legalisert i Norge.

Det er absolutt mulig å se likheten med fortellinger om angrep fra fremmede vesener, der en ytre fiende truer med invasjon, for så å spre seg og ta kontrollen over et samfunn.

En homofil står fram

I 1968 publiserte flere aviser resultatene fra en spørreundersøkelse som viste at flertallet mente det ville få skadelige følger om homofile kunne vedstå seg sitt seksualliv. Samme år stod lederen for de homofiles organisasjon, Karen-Christine (Kim) Friele, fram i avisene som den første åpne homofile i Norge. Hun motvirket det stereotype bildet fra 1950-tallet av den homofile som en ansiktsløs og overseksualisert mann som forførte ungdommen til å bli homofil. Ved å stå fram ga hun inntrykk av å ikke ha noe å skjule. Kjønnet hennes kunne også motvirke de seksuelle sidene ved stereotypien. Det norske forbudet mot homofili har aldri omfattet kvinner. Dette kan forstås ut fra den tidligere oppfatningen av kvinnen som passivt seksuelt, og hvordan kunne to passive parter inngå et aktivt seksuelt forhold? Dermed kunne Friele som kvinnelig homofil vanskelig forbindes med å være overseksuell, for ikke å snakke om å «smitte» unge menn med sin legning.

Et angrep som vendes mot angriperne

På 1970-tallet frigjør avisene seg fra partiene, og konkurransen om publikum fører til mer vektlegging av personlige og private forhold. Personifiseringen av den homofile i mediene kan ha bidratt til å flytte homofili fra det private til det offentlige området, og dermed gjøre den politisk. Åpne homofile kunne ikke lenger behandles bare som umoralske privatpersoner, men heller som personer som kjempet mot undertrykkelse.

I 1972 vedtar Stortinget å avkriminalisere homofili. Året etter sendte NRK sitt første tv-program med homofile deltakere. Avkriminaliseringen førte til at flere stod fram i mediene, men det førte også til hatske angrep. I 1977 forteller VG at voksne menn har ventet på Friele, skåret henne opp med barberblad, og slått henne med knyttet neve. Friele blir fremstilt som et rent offer. I artiklene om homofile ransofre fra 1950-tallet ble det flere ganger henvist til at volden skyldtes at den homofile mannen hadde kommet med seksuelle tilnærmelser til de unge ransmennene, og han ble dermed også plassert i en skurkerolle. Friele forteller at hun nå bor på skjult adresse. Den åpne homofile må skjule seg fordi hun er homofil, ikke for majoritetens fordømmelse, men for vold fra motstandere av homofile. Fortellingen blir snudd. Motstanderne av homofile er skurkene, mens en av de homofile er offeret.

En kjempende løve

I november 1980 blir Friele i VG beskrevet som «en kjempende løve for de homofiles sak. Den utrettelige damen som flere ganger er blitt utsatt for fysisk vold fordi hun vil være seg selv».  Som den klassiske helten har hun ofret seg for saken, som nettopp er å være seg selv. Journalisten skriver «Denne kvinnen […] har tydelig maktet å bryte igjennom stenhårde fordommer mot homofili». Friele blir hedret for at homofili har blitt naturlig, mens hennes motstandere igjen blir fremstilt som fordomsfulle og undertrykkende skurker.

En undersøkelse i 1983 viste at halvparten av nordmenn godtok at homofile levde i full åpenhet. Undersøkelsen viste også at den dramatisk økte aksepten av homofile ikke skyldtes en generelt mer liberal seksualmoral.

Pressen skaper fortellinger for å beskrive samtiden, og disse fortellingene vil endre seg med både ytre samfunnsforhold og indre forhold i journalistikken. Dette fører også til et behov for endrede roller i fortellingene. Men endringen i roller forutsetter at etablerte stereotypier blir oppløst gjennom et møte med unike individer. Dermed kan framstillingen av individer i pressen virke avstigmatiserende.

Anders Gjesvik er høgskolelektor i journalistikk ved HiOA

Opprinnelig publisert på NRK Ytring 25.11.2016.

Vi lever i en kultur der det å være homo – eller lesbisk, bifil, skeiv – blir sett på som noe grunnleggende annerledes. Men det har ikke alltid vært sånn.

I høstens sesong av Skam følger vi 17 år gamle Isak gjennom en stormende forelskelse, på godt og vondt. Forelskelse kan være komplisert nok i seg selv, med all den usikkerhet og sårbarhet den medfører, og at Isak forelsker seg i en annen gutt gjør situasjonen enda mer kompleks.

Vi ser vi en tydelig nervøs Isak «komme ut» for kompisen Jonas. – Det er ikke en jente, sier Isak, og sammen med ham holder vi pusten i påvente av vennens reaksjon.

Kom deg ut av skapet!

For han har fått passet sitt påskrevet denne sesongen. «Det er 2016, Isak! Ta og kom deg ut av skapet!», freste Emma tidligere i høst. Med god grunn krass i tonen. Og ja – Isak lever på en tid og et sted i historien hvor det finnes både kjønnsnøytral ekteskapslov, lovfestet vern mot diskriminering og en flunkende ny liturgi for kirkelig vielse. Men, som vi kjenner så tydelig på, sammen med ham – er det ikke bare-bare å skulle komme ut som homo, likevel.

Mens hooking med en jente foregår åpent og uhemmet ute på dansegulvet, skjer kyss med en gutt vaktsomt ute av syne for andres blikk. Isaks skrekkslagne uttrykk når han og Even, halvveis inne i sitt første kyss, plutselig hører det slamre i en dør, sier sitt.

Hvorfor denne frykten, i 2016?

Grunnleggende annerledes

Isak møter forventninger om å skulle komme ut – være åpen, modig og ærlig; stå frem som en del av en seksuell minoritet. Det er krevende forventninger for en gutt som helst vil fortsette å være den han er: en av gutta. Uansett hvem han skulle forelske seg i.

Vi lever i en kultur der det å være homo – eller lesbisk, bifil, skeiv – blir sett på som noe grunnleggende annerledes. En seksuell «legning» eller orientering; en del av en personlig identitet og en gruppeidentitet.

Men det har ikke alltid vært sånn. Ebbe Hertzberg, professor ved Universitetet i Kristiania, kan sies å være den første i Norge som sto frem med en homofil identitet. Han ble på 1880-tallet utsatt for pengeutpressing av unge menn som hevdet å ha hatt seksuelle forhold til ham, og oppsøkte til sitt forsvar en tysk psykiater som gav ham diagnosen «kontrær seksualfølelse».

Å se på homoseksualitet som noe iboende, en arvelig egenskap, var noe helt nytt; tidligere var det blitt ansett som en praksis hvem som helst kunne henfalle til. Den nye forståelsen av homoseksualitet vant imidlertid frem, og ble tatt aktivt i bruk av den norske homobevegelsen, som organiserte seg fra 1950. De appellerte til medlidenhet fremfor fordømmelse, for folk burde ikke straffes for noe de ikke kunne noe for. Det var et argument som gradvis fikk gehør, og i 1972 ble sex mellom menn avkriminalisert i Norge.

Ord og uttrykk gjennom historien

Opp gjennom historien finnes det en rekke begreper som er blitt brukt for å beskrive de vi i dag gjerne omtaler som lhbt-personer, eller skeive. Ordene, og bruken av dem, kan fortelle oss mye om hvordan homoseksualitet er blitt forstått til ulike tider.

Fra middelalderen kjenner vi ragr, et grovt fornærmende uttrykk som ble brukt for beskylde en mann for å være feminin. Når Isak bruker begrepet homo-homo beskriver han et spekter av ulike måter det går an å være homo på; beslektede uttrykk er skrulle og fjolle.

Ord som sodomitt og pederast viser til en utøver av bestemte typer seksuell aktivitet, men sier ikke noe om vedkommendes personlige egenskaper. Tvitulling og båing reflekterer en forståelse av at det finnes personer med både mannlige og kvinnelige trekk; en kjønnslig mellomkategori.

I Romanifolkets ordbok (1993) finner vi ordet gavo mors, sammensatt av ordene mann og kar, som kan oversettes til homoseksuell. På samisk finnes ordet bonju – skrå, skeiv – som de siste årene er blitt tatt i bruk for å beskrive en skeiv identitet.

Eksempler på andre ord som har vært i bruk er uranist, svansenspiller, quindsk, bakstreber, soper, kvinskvins, flatkuse, sapphist, tante og dilldallmann.

En del av vår felles historie

Skeivt arkiv er fra 2016 fast etablert som det nasjonale arkivet og kunnskapssenteret for skeiv historie. Oppdraget er å samle inn, bevare og formidle denne historien. Materialet som samles inn er alt fra arkiver fra organisasjoner og privatpersoner, til bøker og tidsskrifter, fotografier, brev og dagbøker, film, lydopptak og muntlige livsminnefortellinger.

Arbeidet foregår på tre plan:

1. Dokumentere brudd på normene for kjønn og seksualitet gjennom tidene.
2. Samle kunnskap om de som begikk disse normbruddene.
3. Samfunnets reaksjoner.

For skeiv historie er ikke bare historien til en minoritetsgruppe, det er også historien om store kulturelle endringer i det norske samfunnet i vår nære fortid.

Høstens sesong av Skam har engasjert og rørt både unge og eldre. Aldri før har et romantisk forhold mellom to unge av samme kjønn blitt vist på denne måten på norsk tv.

Med Jonas sin avbalanserte og uberørte respons er også presentasjonen av komme ut-prosesser løftet et skritt videre. 2016 har definitivt skrevet seg inn som et merkeår i den norske skeive historien.

Følg debatten på NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter.

Vi var begge to perverse [...] jeg er ganske enkelt urigtig i kjønslig henseende [...] jeg er lastefuld, et galt og skjævt menneske [...] Jeg er selvfølgelig ikke noget lykkelig menneske, det er aldri godt at være splittet [...] hvor jeg er et uværdig menneske, hvor jeg er en slave av min last, hvor jeg er fornedret og liten paa grund av den.

Berre 20 år gammal debuterte Ronald Fangen (1895–1946) som romanforfattar med den talande boktittelen De svake (1915). Her kjem vi truleg for første gong i norsk litteraturhistorie på innsida av ein homoseksuell person, ein som fullt og heilt er bevisst sin avvikande seksuelle legning.

Over femten sider legg Gottfred Harm ut om sin infame, motsette og perverse natur, og klagar over kor mykje han har lidd på grunn av legningen sin. Men han har akseptert lagnaden. Det finst så mangt som er skeivt i naturen, og alt har ein samanheng. Om hans plass er liten eller stor speler mindre rolle: "Jeg hører til det gale i naturen, men jeg hører den til, jeg er med i sammenhængen." Berre ein gong tidlegare, i New York, har Gottfred hatt kjensla av å stå på likefot overfor ein annan mann: "vi syntes at vi forstod paa den rigtige maate og at det var vi som egentlig hørte sammen; aa hvor alle andre var os vanvittig likegyldige".

Alt dette fortel Gottfred til romanens hovudperson, Terje Gude, seier han har lengta etter ein venn å snakke ut med, og spør så om Terje foraktar han. Nei, svarer Terje, på ingen måte ("jeg synes det er saa udmærket alt det du har sagt"), men han treng å vere litt aleine for å tenkje over det. Terje føler seg uvel og går ut, tek ein bil bort til sitt eige hotell og besvimer utmatta på rommet. Neste morgon les han i avisa at Gottfred har teke livet av seg.

Alt tidleg i boka har Terje vore fengsla av Gottfred og hans fantastisk skinande og kraftige auge, og for første gong i sitt liv blir Terje "av instinkt" interessert i eit anna menneske. Overfor kvinner er han "ingen ordentlig mand", og det er vel ingen tvil om at også Terje høyrer med til dei Ronald Fangen i boktittelen reknar som dei svake. Korleis det går vidare med hovudpersonen, får vi derimot ikkje vite.

Det er ingen tvil om at etter vennen sitt sjølvmord kjenner Terje Gude seg endå meir einsam og isolert. I sin analyse av romanen har Lars Rune Waage nettopp karakterisert temaet i boka som "seksualitet som isolasjon". (Waage 2008)

Tidleg moden

Ronald Fangen blei født i Kragerø som den nest yngste av seks barn. Då han var fem år gammal, skilde foreldra seg, og han flytta med mora til Finse der ho starta opp det noverande Finse hotell 1222. Fangen budde òg hos slektningar i Bergen der han gjekk på skule. Han var ein tidleg moden tenåring som las både Strindberg og Schopenhauer og skreiv fleire artiklar i bergensavisene. Men han var plaga av sjukdom og fekk ikkje tatt eksamen. Som syttenåring opplevde han at ein eldre bror tok sitt eige liv etter å ha blitt skulda for å ha fuska på den tekniske skulen i Bergen der han gjekk.

Same året besøkte Fangen eldste broren i Argentina og sende artiklar heim til Verdens Gang, der 18-åringen vart tilsett som journalist i 1913. I hovudstaden vanka han mykje saman med frilyndte forfattarar og journalistar, dei såkalla seinbohemane som m.a. Sven Elvestad og Herman Wildenvey. 20 år gammal, same året som han skreiv debutromanen De svake, giftar Ronald Fangen seg med prestedottera Solveig Nielsen. Dei fekk tre barn.

Sjølv om han i dag er nesten gløymd, har forfattaren og kritikaren Ronald Fangen ein viktig plass i norsk litteraturhistorie. Fangen er ein god forfattar og fortener å bli trekt fram, ikkje så mykje på grunn av det han skriv om homoseksualitet, men fordi han tek opp emnet og utgjer såleis ein vesentleg del av vår homolitterære arv.

Svin og degenerert

I Fangens neste roman Slægt føder slægt (1916), må også Georg Alm reknast med til dei svake. Han har ein svoger som gjev han nokre sanningsord med på vegen: "Du er ikke noget mandfolk." og "For du, din pene gut, er en liten djævel, en slik som skulde skytes, du er nok ikke rigtig iorden, saan kjønslig, dit svin!" Søstra til Georg er derimot meir forståingsfull, og meiner at ein kan ikkje forakte eit menneske fordi det har ei last. Eit menneske er då alltid noko meir enn berre lasta!

Verkeleg "levd" har Georg berre i fjorten dagar av sitt liv. Det var i London (stadig i utlandet) saman med den no avdøde vennen Rowland. Denne lykkelege tida kjem heile tida tilbake i tankane hans og "forkludrar" tilværet hans. Konklusjonen på all tenkinga hans er at sølibat er det beste. Platonsk kjærleik er tingen for han, for det er farleg å vikle seg inn i andre sine liv: "Man faar ikke lov til at nære den rene ømhet overfor dem." Av all denne grublinga får Georg til slutt feber og dør av hjernelamming.

I Ronald Fangens neste roman, En roman (1918), har Maximilian "degenererte" tankar og eit soverom ("kvindelig kjælent utstyrt") med bilete av bestevennen Juan over senga. Han går til sengs med Vera (iallfall ein gong), men drøymer om Juan: "Jeg føler ikke som de føler, – for kvinderne, jeg deler ikke deres begjær. Derfor har livet en anden farve for mig end for dem. Ingen venner uten Juan (...) og han har forstaat de fordømtes fanfare." Når Maximilian slåss med fetteren sin, ser det ut som om han nyt det, at det er noko "kjønslig" over det fysiske nærværet. Like etter denne episoden blir Maximilian skoten i skuldra av fetteren, som så skyt seg sjølv. Det er ein merkeleg roman Fangen har skrive, psykologisk uklar og utan nokon slutt eller form for "oppgjer" mellom Juan og Maximilian.

Det er kan hende den tyske diktaren Stefan George (1868-1963) som har inspirert Fangen til å gje karakteren sin namnet Maximilian. Den bråmodne og unge døde lyrikaren Maximilian Kronberger (1888 -1904) var ein del av kretsen den homoseksuelle Stefan George samla rundt seg. George gav han kallenamnet Maximin og starta ein slags kult med Maximin som mytisk figur.

Dei tre romanane som er nemnde her, tok ikkje Ronald Fangen med i sine samla verk, og han ville helst ha dei strokne frå produksjonslista si. Grunnen skulle vere at dei ikkje heldt mål litterært sett …

Som Herman Bang

I desse tre ungdomsromanane er Fangens personar kanskje ikkje så mykje meir annleis enn det folk flest, ifølgje Fangen sjølv, tenkte om Herman Bang: "uhyre sart og lite motstandsdyktig, feminin, svak, dårlig utrustet til det robuste liv" (jf. Fangens essay om Herman Bang frå 1919). Men Fangen såg opp til Bang fordi han var ukueleg, heva seg over all forakt og var seg sjølv fullt ut. Trass i at kjenslelivet hans "på et vesentlig punkt var unormalt", var han den beste vennen ein kunne ha fordi han var ekte. Dessutan viste han seg å vere levedyktig – i alle fall i større grad enn Fangens eigne personar.

Eit godt døme er Nils Bang (som utan tvil er kalla opp etter nettop Herman Bang) i Fangens roman Nogen unge mennesker (1929), som Philip Houm tolkar slik (jf. Norsk litteraturhistorie, Bind 6, 1955):

Han er livsudyktig, ferdig før han får begynt. Et eksempel – et av de tydeligste i hele vår litteratur – på det som psykologene kaller den annen pubertetskrise, den som gjerne inntreffer omkring 20-årsalderen og som i ekstreme tilfelle fører rett ut i selvmordet.

Om denne andre puberteten som kan skje hos unge menn i 18-25-årsalderen, skriv den svenske forskaren Benny Henriksson: "Från att ha haft misstankar om att han kanske är homosexuell kommer han så småningom att själv också beteckna sig som homosexuell. Många beskriver perioden som den andra puberteten." (Jf. lambda nordica 2/89)

Den unge følsame Nils Bang duger ikkje til å leve. Han søkjer trøyst i alkoholen og drøymer seg bort frå det heile. Den kompliserte vennskapen mellom "den svake" Nils og "den vellykte" Erik blir tilspissa av Astrid som prøver å overtale Nils til ekteskap. Nils er først passiv og lar ting skje, men blir etter kvart overvelda av dårleg samvit overfor Astrid som stolar på han: "han følte sig som en forbryder, han hadde noget at skjule; nu kunde han umulig fortælle hende hvor ganske anderledes alle disse ting var for ham, han skammet sig for det".

Mange av dei homoseksuelle giftar seg, stod det å lese i Populært tidsskrift for Seksuell Opplysning i 1932, men for Nils blir tanken på eit framtidig dobbeltliv umogleg, og han tyr derfor til sjølvmordet som den lettaste utvegen. Han ville ikkje lenger "tænke på hvor ofte han hadde følt sig utenfor, ganske anderledes, forpint over at alt i livet, mennesker, selve naturen, lyset var fremmed for ham, virket fiendtlig på ham". Sjølvmordet er vanlegare hos Ronald Fangen enn hos nokon annan norsk diktar, hevdar Philip Houm (op.cit). Som så mange homofile har Nils mot til å dø, men ikkje til å leve. For å vise sin sympati og det (unødvendig?) tragiske i dette sjølvmordet, bruker Fangen følgjande vers frå Olaf Bulls dikt "Seireren" (1913) som ei slags overskrift til siste kapitlet i romanen:

Ak, men mit hjerte i vé skriker, naar nogen blandt Eder bøier sit hode, tynget af sælsomme sorger, og viker –

Nogen unge mennesker er eit av mange døme på (tidlegare) litteratars ufullstendige tolking av eit verk. Når forfattaren har skildra Nils Bang såpass tydeleg som her (og så mange andre liknande personar), bør det vere kritikarens plikt å fortelje oss korleis Nils eigentleg er, og den verkelege grunnen til at han tek livet av seg. Philip Houm er så vidt inne på den rette samanhengen med si "annen pubertet"-forklaring, medan Kjølv Egeland nøyer seg med å slå fast at Nils er lagnadsbestemt til å lide nederlag og har ingen annan utveg enn døden. (Jf. Norges litteraturhistorie, 1975 og 1983) Sigurd Muri konkluderer sin korte omtale av romanen med at Nils har ein urealistisk holdning som kostar han både lukka og livet. Ikkje eit ord om kva den urealistiske holdninga skulle innebere. (Jf. Forfatternes literaturhistorie, 1981)

Ein av Ronald Fangens mest kjende romanar er Duel (1932). Her er det igjen eit rivaliserande forhold mellom to menn som er det sentrale. Det er ei bok om kompleksar og livsangst, og er ifølgje Philip Houm den mest særeigne boka om vennskap i heile vår litteratur ved sida av Jonas Lies Onde magter (1890). På same måte som det hos Lie er eit merkeleg hat-kjærleik-forhold mellom Bratt og Johnston (dei passa saman som stål og blautt jern – det blei kniv av det), har dei to barndomsvennene hos Fangen alltid følt gjensidig tiltrekning til kvarandre. Philip Houm (op.cit) oppfattar Klaus Hallem som ei ny utgåve av Nils Bang, men på eit seinare stadium, som etter å ha blitt redda av vennen Røyter frå å gjere sjølvmord, likevel klarer det seinare. Hallem kjenner seg splitta, nedverdiga og sjalu på professor Røyters suksess. Dei to vennene har filtra seg inn i kvarandres sjel og sinn i ein intens duell, som denne gongen fører til døden for dei begge.

På 30-talet blir Ronald Fangen sterkt påverka av Oxford-rørsla, betre kjend og berykta under nemninga MRA eller Moralsk Opprustning, som ikkje hadde noko til overs for homoseksuelle. Fangen blir omvendt og personleg kristen, og det han skriv seinare, ber stundom preg av forkynning. Kvaliteten på bøkene hans kjem ikkje opp på tidlegare nivå. Men i Fangens siste roman, En lysets engel, som kom ut sommaren 1945, finn vi spor etter det gamle tema: duell mellom to menn. Denne gongen handlar det om to fetrar og nære venner som blir ordentlege "duellantar", og hamnar på kvar si side under andre verdskrigen. Året etter døyr Fangen i ei flyulukke på Fornebu, 51 år gammal.

Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen har som føremål å dokumentera og formidla norsk skeiv historie. Som eit ledd i dette arbeidet deler me ut masterstipend til studentar som har prosjekt innan tematikken ved eit norsk universitet eller høgskule. På denne måten ønskjer me å stimulera til at historia om kjønns- og seksualitetsvariasjon i historia blir utforska og at skeivt arkiv sine samlingar blir brukt. Den første utlysinga kom i hausten 2016, og resultatet er at to studentar har fått tildelt kvart sitt stipend.

Sigrid Sandal er masterstudent i historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap (AHKR) ved UiB. Tema for masteroppgåva er medisin og transseksualisme i Noreg frå 1953-1979, frå dei første tilløpa til behandling til eit nasjonalt behandlingstilbod blei etablert ved Rikshospitalet i 1979. Ho vil søka å identifisera sentrale aktørar og standpunkt i debatten og sjå på korleis desse heng saman med syn på kjønn og seksualitet. Ho vil nytta argumentasjons- og representasjonsanalyse som metodikk. Det er knapt gjort noko på dette feltet tidlegare.

Kjeldene i prosjektet ligg i hovudsak andre stader enn ved Skeivt arkiv, men Sandal nyttar seg òg av Skeivt arkiv sine ressursar (til dømes digitaliserte kjelder). Ved søknaden ligg ei tilråding frå rettleiarane. Prosjektet handlar om eit tema som generelt har fått relativt stor merksemd i dei seinare åra, men historia om det norske behandlingstilbodet spesielt har knapt vore undersøkt tidlegare. Prosjektet vil kunna belysa både norsk medisinhistorie og samfunnshistorie generelt, og det har stort potensial som eit viktig bidrag til norsk skeiv historie.

Siv Taule er masterstudent i kulturvitskap ved AHKR, UiB. Temaet for oppgåva er lesbisk-feministiske tidsskrift i Noreg på 1970- og 80-talet. Det føreligg tidlegare forsking på den norske feministrørsla i dette tidsrommet, men denne spesielle retninga, som var ein særeigen og viktig del av biletet, har i liten grad blitt utforska. Gjennom nærlesing av tidsskrifta ser Taule både på korleis dei lesbiske feministane relaterte seg til resten av den norske kvinnerørsla og på forholdet til tilsvarande grupperingar og tankeretningar internasjonalt. Dei aktuelle tidsskrifta er tilgjengelege hos Skeivt arkiv, og ho drar slik nytte av arkivet som lesesalgjest. Ved søknaden ligg ei tilråding frå rettleiaren. Masteroppgåva har stort potensial, temaet er lite utforska og handlar om ei viktig gruppering som bidrog til ein sentral endringsprosess i nyare norsk historie.