Mette Sørensen (1962) ble ansatt som organisasjonssekretær i daværende DNF-48 i 1986, en stilling hun hadde til 1995. I årene 1988-1992 satt hun i det såkalte partnerskapsutvalget, som gjennom omfattende lobbyvirksomhet overfor det politiske miljøet redet grunnen for det som skulle bli Lov om registrert partnerskap. Den ble vedtatt av Stortinget våren 1993. Skeivt arkiv møtte Mette Sørensen sommeren 2016, der hun blant annet fortalte om hvordan de lot seg inspirere av det arbeidet som var gjort for en partnerskapslov i Danmark.

Skeivt Uteliv / gayclubbing er en utstilling om skeivt uteliv i Norge i perioden 1950-2017 initiert av Skeivt arkiv i et samarbeid med Kunstplass [10]. Utstillingen vises på Kulturhistorisk Museum UiO i Oslo fra 22 juni til 27 august 2017.  Kuratorene Henriette Stensdal og Vibeke Hermanrud, initiativtakerne bak Kunstplass [10] er ansatt ved Skeivt arkiv og skal kuratere utstillingen, som i hovedsak blir basert på arkivmateriale ved arkivet. Skeivt arkiv er i gang med en innsamlingsprosess i forkant av utstillingen, og håper å få på plass arkivmateriale som kan representere bredden i skeivt uteliv i Norge fra 1950 til idag. 

Løpende informasjon om utstillingen finnes på Utstillingens egen Facebookside, Utstillingen Skeivt uteliv.

Skeivt Uteliv / gayclubbing is an exhibition about queer nightlife and gay clubbing in Norway from 1950 to 2017. The exhibition, which was initiated by Skeivt arkiv, is a collaboration with Kunstplass [10] and will be shown at Kulturhistorisk Museum UiO in Oslo,  June 22 - August 27 2017. Henriette Stensdal and Vibeke Hermanrud, who are the people behind Kunstplass [10], have been hired by Skeivt arkiv to curate the exhibit, which will be built around archive materials from Skeivt arkiv. Skeivt arkiv is currently collecting and sourcing materials specifically for the exhibit, and we hope to be able to accurately represent the width and diversity present in gay clubbing and queer nightlife in Norway from the start of organised LGBT activism in 1950 until the present day.

Updated information about the exhibit can be found on the dedicated facebook page Utstillingen Skeivt uteliv.

When Homofile bevegelse i Bergen (Homophile movement of Bergen) was started in 1979, Leif Pareli (born 1948) became the first leader of the organisation. After that he also participated in the creation of Fellesrådet for homofile organisasjoner i Norge (FHO), and he was the editor of the members' magazine Frimerket. The excerpt below is from Skeivt arkivs oral history interview with Leif spring 2016. Amongst the things he spoke of was his first experiences with the gay social environment in Bergen in the mid-1970s.

I løpet av årets første uker har Skeivt arkiv vært så heldige å få besøk av flere personer innen arkiv- og fagmiljøene. Slike besøk er alltid nyttige og inspirerende, både for å få vist fram en del av det vi selv jobber med, og for å få innspill og inspirasjon til nye typer arbeid og formidling. 

3. februar hadde vi et langt møte med kulturhistoriker Sjur Harby, hvor vi diskuterte mulighetene for kartlegging av kulturminner med relevans for skeiv historie. Harby var blant annet aktiv i prosessen for å få fredet "Kjærlighetskarusellen", pissoaret i Stensparken i Oslo som i mange år var en møteplass for homofile menn. Det finnes per idag ingen oversikt over steder med skeiv kulturhistorisk betydning, men utvilsomt en hel rekke steder i landet som har betydd mye i norsk skeiv historie. Det er spennende å begynne å tenke på den geografiske tilnærmingen til skeiv historie, og vi gleder oss til å fortsette å kartlegge disse mulighetene. 

7. februar fikk vi besøk av arkivformidler Ulla Nachtstern og forteller Charlotte Øster fra Vestfoldarkivet. De forbereder formidlingsprosjektet "Du er FRI" for skoleelever i Vestfold, og har i den forbindelse brukt materiale fra Skeivt arkiv. Det er flott å se at skeiv historie formidles til skoleelever, og inspirerende for oss som forvalter historien å se hvordan den kan rettes mot ulike publikum. Vi er veldig glade for at Skeivt arkiv kan bidra til å øke synligheten og kunnskapen om skeiv historie i den norske skolen, og håper å se mer av denne typen prosjekter i fremtiden. 

Den nye generalsekretæren i Arkivforbundet (tidligere LLP), Kjell Landrog, har vært på besøk ved ulike arkivinstitusjoner i landet for å gjøre seg mer kjent. 8. februar sto Skeivt arkiv og Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket for tur, og det var nyttig å få presentere hva vi jobber med og få opprettholde samarbeidet med Arkivforbundet. 

10. februar fikk vi møte Stephen Walton, professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, som jobber med bok om historien til den vestlige mannlige homoseksualiteten i et genusinversjonsperspektiv. Han var i Bergen for å holde seminar på institutt for Arkeologi, Historie, Kultur- og Religionsvitenskap, og besøkte da også Skeivt arkiv.

I forbindelse med at Skeivt arkiv fra og med 2016 har fast driftstøtte på statsbudsjettet, har vi jobbet for å øke bemanningen slik at vi på best mulig måte kan ta vare på, dokumentere og formidle norsk skeiv historie. 15. oktober 2016 begynte historiker og arkivar Ragnhild Bjelland i jobben som arkivar hos Skeivt arkiv. Ragnhild har lang og meget solid bakgrunn fra blant annet Oslo byarkiv, Riksarkivet og Stiftelsen ASTA, og får hovedansvar for bevaring og ordning av arkiver.

17. januar begynte også Jo Hjelle, som er ansatt som fotoredigerer på intervjuprosjektet Skeive livsminner. Jo har mange års erfaring fra blant annet Bergens Tidende og NRK. I april får han også selskap av Bjørn André Widvey som er ansatt som intervjuer på Skeive livsminner-prosjektet. Jo og Bjørn André er begge ansatt i 2-årige stillinger, og skal sørge for at Skeivt arkiv kan dokumentere all den skeive historien som ikke finnes nedskrevet og arkivert.

I tillegg er kuratorene Henriette Stensdal og Vibeke Hermanrud ansatt i deltidsstillinger frem til sommeren for å kunne realisere Utstillingen Skeivt uteliv.

Finn Carling (1925-2004) var en norsk forfatter som skrev en av de aller første norske bøkene om homofili. De homofile. En skisse av en stengt tilværelse ble utgitt av Gyldendal forlag i 1965, og mottok blandede reaksjoner.

Boken var, i følge forfatteren selv, “ikke ment å være noen uttømmende, faglig fremstilling av homoseksualitetens problemer” (Carling 1965: 17), men ønsket å gi et bilde av homofile annerledes enn det som hersket i samtidens medier. I et intervju i Fritt Fram i 1990 forklarte Carling også at han synes det var “viktig at det var en utenforstående, ikke-homofil som skulle skrive boken” (Fritt Fram 1990: 21). Dette i motsetning til den eneste norske boken som var kommet ut om homofili før dette, nemlig Finn Grodals Vi som føler annerledes, som Carling mente framsto delvis som et forsvarsskrift (Fritt Fram 1990: 21).

Intervjuer med forbundet

I 1960 ble Carling kontaktet av Det Norske Forbundet av 1948 for å holde et foredrag om sine opplevelser i USA på slutten av 1950-tallet. Han benyttet da kontakten med Forbundet til å foreslå et samarbeid om en bok om homofili. I løpet av de neste årene intervjuet Carling medlemmer av Forbundet, først i grupper og deretter enkeltvis. Det var disse intervjuene som skapte grunnlaget for De homofile, hvor hoveddelen av teksten består av Carlings observasjoner under intervjuene og fra miljøet rundt DNF generelt.

I intervjuet fra 1990 forklarte Carling bakgrunnen for at han valgte å intervjue, snakke med og observere medlemmer fra Forbundet i så stor grad. I stedet for å skrive nok et forsvarsskrift, eller å skrive fra synspunktet til en observerende vitenskapsmann, ønsket han å gi leserne synspunktet fra en “medopplevende forfatter” (Fritt Fram 1990:21). Han håpet også at boken skulle få betydning for homofiles situasjon i samfunnet, og at medopplevelsen ville skape mindre avstand mellom de heterofile og de homofile, og gi de som leste boken en mulighet til å se homoseksualitet som mer enn noe som er helt “avskåret fra og fullstendig utenkelig i vår egen opplevelsesverden” (Carling 1965: 8).

De homofile kom altså ut 8 år etter Vi som føler annerledes av Finn Grodal, men hadde nok større betydning for homofiles synlighet i det norske samfunnet enn Grodals bok. De homofile er en av grunnene til at 1965 kan regnes som et vendepunkt i arbeidet for lhbt-personers rettigheter i Norge. Det samme året begynte også DNF-48 å gi ut sitt første utadrettede blad, OSS, som kom for salg sommeren 1965, omtrent på samme tid som det første norske radioprogrammet om homofili kom på luften. Finn Carling var også en av de inviterte deltakerne i dette programmet, mye på bakgrunn av De homofile.

Nordgnist ble utgitt av Det norske forbundet av 1948 sitt regionslag i Bodø, på slutten av 1980-tallet. Regionslaget hadde i 1987 13 medlemmer, noe som i medlemsbladet blir omtalt med begeistring - det var en økning på 100 % over en halvtårsperiode.

Av innhold finner man i Nordgnist blant annet informasjon fra Landsstyret i DNF, lokallagsstoff, tips om relevant litteratur, dikt, kryssord og presseklipp. Som mange andre tidsskrifter og medlemsblader oppfordres leserne til å skrive, og bidra til å fylle bladet med interessant stoff.

Bladet hadde en offensiv holdning til sin rolle som informasjonskanal, og på lederplass i nr. 3/1987 skriver redaktøren:

Bruk NORDGNIST! Lån den ut til venner og bekjente. VIS AT DU ER TIL! La NORDGNIST være et slag i trynet på alle hetero- og homofile som motarbeider det voksende frigjøringsarbeidet i Norge og solidariteten mellom heterofile og homofile, og homofile i mellom.

Skeivt Arkiv har kun ett eksemplar av Nordgnist (3/1987), og tar gjerne imot flere!

Tidsskrift Fritt Ut hadde undertittelen: “Hva Fritt fram ikke tør trykke!”, og ble utgitt i 1979 av tidligere redaksjonsmedlemmer i DNF-48s eksterne organ, Fritt Fram.

I lederartikkelen skriver de:

Denne trykksaken inneholder det stoffet som landsstyret i Det norske forbundet av 1948 ikke ønsket å ha med i sitt eksterne organ Fritt Fram. Utrolig nok innbefatter dette også intervjuet med LS-formannen selv. Felles for artiklene er at de på en eller annen måte berører eksklusjonsvedtaket som fra nå av må regnes som et tabu-emne. Sensurering av Fritt Fram 2/79 er således det siste skritt i en rekke autoritære handlinger DNF-48 har tydd til for å undertrykke avvikende meninger.” (udatert eksemplar, 1979)

Såvidt vi vet var det eneste nummer som kom ut. 

Homosexuality, or more precisely homosexual acts, were forbidden in Norway already in the first written laws in the 12th century. The punishment was loss of fortune and expatriation. However, historians do not know of any cases where someone was punished under these laws during the middle ages, with one possible exception. In modern times, after 1536, the sanctions were made more severe. This was in part because post-reformation, the Bible was increasingly was used as inspiration for legislation. One of the more significant changes that came of this was that the new laws were vague. In practice, it was still illegal for men to have sexual relations with any other living being than a woman, that is, if the act was completed. There was no distinction between intercourse between men or with animals (bestiality), both were called sodomy. Punishment for this was death, as demanded by the biblical Laws of Moses. The clearest expression of this was seen in Christian Vs Norwegian Code from 1687: "Fornication which is against nature, will be punished with flames and fire". Fornication against nature was the codeword used by lawmakers to avoid these kinds of cases (that is, homosexuality) or the laws against them of being publicly mentioned. This specific law was in effect until 1842.

Despite these laws, Norwegian historians have only known of a single case where male homosexual behaviour was investigated prior to 1842. This as opposed to bestiality cases, where some research shows at least 80 cases being investigated between 1687 and 1842. The known case is from Valdres in 1674, where an officer had used his power to force soldiers under his command to partake in intercourse in a "sodomitic manner". An investigative commission was established, but the officer had escaped the country and no trial was held. The officer's wife, who belonged to the Norwegian aristocracy, was granted a divorce and the case was mainly kept quiet.

In addition to this, evidence has now been found of a trial from Kragerø in 1693. The accused was Aron Åsulsen, a young man who worked at a sawmill. He was accused by many other men in the town of having performed "unseemly" acts on them. Many of the witness statements in the case have not been conserved, but it is clear that Aron had at least performed oral sex on one other man. One witness, named Elias på Øya, told the court that one day when he and Aron had been at a farmstead to cut hay, Aron had suggested that they delouse each other. Elias went first, but when it was Aron's turn, the testimonial states that Aron reached hands and head towards Elias' trousers, and grabbed after his “secret” and got hold of it with his mouth. It is unclear what happened next, but when Aron wished to “drifve”, perhaps meaning “push” or “drive”, Elias pushed him away. This last thing he also did again at night. Elias said that he first thought Aron was “qvindsk”, or “womanish”, but had since wondered if such things had to happen by “the arts of the Devil, on his request”. To modern ears, however, this sounds like oral sex as well as an effort at anal intercourse. But the judge and several other witnesses also mentioned sorcery as an explanation for Aron's actions.

In addition he had probably had some form of sexual activity, most likely anal sex, with several other men. But the testimonials describing this are missing from the protocol. It is however clear that one of them, Bertel Ansteensen, complained about the “interference he [Aron] had had with his body at night”. When the court asked Aron why he had done such terrible things, he did not deny it, but replied that he had been doing it since he was young, and that he simply could not resist. If he didn’t do it, he “shook as an osp leaf” or wiggled “like a fish”.

The case ended with Aron being whipped 29 times by the executioner, branded on his forehead and made to leave town for good. The sentence did not refer to any paragraph of the penal code, simply that Aron had admitted to interacting with someone’s body in a “lewd” and disgusting way, and it is noted that the world has never seen the like of such a lewd case. This is strange, as the punishment for sodomy at the time was to be burnt to death, and the judge in the case thought this was an example of “the unmentionable sin”. Why? One possibility is that it was not possible to prove completed anal intercourse, and thereby use the full power of the law. We do know that the language used, which roughly translates to “lewd actions” was by the 1800s used to describe a wider set of sexual actions were no “fornication” in the strictest sense of the word had taken place. The mild punishment could also be because the judge at Kragerø wished to hide the case and anything related to sodomy. Many testimonials were simply excluded from the court documents. The reason for this was either to save the young Aron’s life, and/or to avoid the public spectacle of such an execution. We know from Danish and Swedish history around the same time that the government used a strategy of concealment in cases such as this. Court meetings and trials were held behind closed doors, executions kept secret and expatriation used as punishment. A widespread fear of engagement reigned, and authorities preferred that these cases were not in any way made public. The goal was to silence homosexuality to death.

On April 24th 1693, Aron Åsulsen was whipped and branded by the executioner, and expelled from Kragerø. What happened to him after that is not known.

Gerd Brantenberg (født 1941) debuterte i 1973 med den legendariske, satiriske romanen Opp alle jordens homofile. Den innledet en forfatterkarriere som har betydd enormt mye for mange lesere, både i Norge og i utlandet. Brantenberg var aktiv både i Det norske forbundet av 1948 og Kvinnesaksforeningen på 1960-tallet. På 1970-tallet engasjerte hun seg i nyfeminismen og var en av drivkreftene bak Lesbisk bevegelse. Skeivt arkiv møtte Brantenberg høsten 2016, der hun blant annet fortalte om kronikken hun hadde på trykk i Dagbladet i 1965, under pseudonymet Eva O. Her kan du se et utdrag av livsminneintervjuet. 

I dag er hun kommunikasjonsdirektør i Forskningsrådet, men på 1990-tallet var Jorunn Voll et kjent tv-fjes, som journalist i Dagsrevyen. I 1992 var det hun som intervjuet daværende leder i Kristelig folkepartis ungdom, Anders Gåsland, da han til partiets forskrekkelse stod fram som homofil.

Kanskje var det derfor nettopp hun ble spurt av Samlaget om å skrive en bok om kristne lesbiske og deres kamp for en plass i Den norske kirken. Partnerskapsloven var akkurat i ferd med å trå i kraft, til forferdelse for høylydte representanter for kristen-Norge.

– I tillegg til intervjuet med Gåsland hadde jeg laget en del reportasjer om problematikken kristendom og homofili. Og så er jo Samlaget et nynorskforlag, og jeg er nynorskbruker, og på den tiden var det ikke så mange som skrev nynorsk sakprosa, sier Voll.

I skvisen

13 intervjuer ble det, med til sammen 15 lesbiske kvinner, som alle levde midt i konfliktlinjen mellom tro og kjærlighet.

Krisa var formidabel, for eg var viss på at homofile var Guds stebarn på jorda. Eg las i Bibelen om kvinner som gav seg hen til unaturlege lyster, eg visste ikkje kvar eg skulle gjera av meg, kva eg skulle gjera med livet mitt. Viss eg hadde slike tendensar og Gud ikkje hadde helbreda meg til nå, då blei eg kanskje ikkje frisk heller. Og kva då? Eg fann ingen lyspunkt, ingen veg å gå. ("Irene").

– Jeg er jo ikke homofil selv, men jeg hadde venner som levde i denne skvisen. Jeg kunne høre folk si at "kan de ikke bare komme seg ut av kirken". Men jeg skjønte at så enkelt var det ikke. Både seksualitet og tro er veldig sterke identitetsskapende krefter i et menneske, og du kan ikke bare velge bort en av dem. Så tematikken berørte meg veldig, både som journalist og medmenneske.

Eg følte meg frekk og uskikkeleg. Det var ei stor synd å motseia dei eldste, det hadde eg fått innprenta gjennom heile oppveksten. Men eg var mest sint og ein gong gret eg, det var så audmjukande å sitja slik. Eg var trengt opp i eit hjørne og følte at dei heldt på å bryta meg ned. ("Wibeke").

Tett på

Voll hadde et par kontaktpersoner selv. Det samme hadde forlaget. Siden begynte snøballen å rulle. Snart fikk Voll historier både fra frikirkemiljøene, den katolske kirken, Frelsesarmeen, og ten-sing-miljøene. Noen av kvinnene jobbet innenfor kirken på et eller annet vis. En var prest, en annen var i ferd med å bli det.

– Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd å finne folk å intervjue. Det var mange som ville at denne boka skulle skrives. Det var selvfølgelig ikke alle som ønsket å bli intervjuet, men de kunne gjerne tipse meg om andre. Slik fikk jeg tegnet et slags informantkart og laget en disposisjon, som ga meg flest mulig ulike historier. Det var veldig viktig for boka, det at de jeg intervjuet, skulle ha så forskjellig bakgrunn som mulig, for å vise bredden.

Voll kommer tett på mange av dem hun snakker med. Veldig tett på.

– Kvinnene jeg intervjuet, viste meg en veldig tillit. Det er sterke historier de forteller, og de er ikke bare personlige, men også private. Fortellingene deres går langt inn i identiteten til folk, både når det gjelder det å ha en tro og en seksualitet som bryter med den allmenne normen, det å stå i den ensomheten. At de så velger å fortelle om dette, gi et fremmed menneske innblikk i livet deres, var en stor gave til meg, både som journalist og medmenneske.

Alle kvinnene ble intervjuet ansikt til ansikt, noen flere ganger.

– Mennesker viser seg best gjennom alle detaljer og småting det ellers er lett å overse. Som tv-journalist tenker jeg veldig visuelt. Jeg må selv se alt for meg for at både menneskene og situasjonene skal bli levende.

Det er veldig rart å snakka om dette, kan du tru, sjølv om det er 20 år sidan. Eg kjenner at eg blir varm om øyra. Du anar ikkje kor opptatt eg var av henne. Eg sovna med biletet av henne på netthinna og ho var min første vakne tanke om morgonen. Eg skreiv lange dikt og enda lengre brev. Vi sneik oss til å halde kvarandre i handa, når vi var på korøving, når vi var på overnattingstur i lag med dei andre elevane. Eg var lukkeleg berre eg var nær henne, i møterommet, i frukostsalen. Det var så rikt, så fantastisk for ei ung jente som aldri før hadde opplevd kjærleiken. Eg hadde møtt mitt menneske på jorda, men så skulle det bli så vanskeleg, så skrudd. ("Helene".)

Dobbeltmoral

En av de intervjuede, "Sigrid", hadde bakgrunn som offiser i Frelsesarmeen, en organisasjon der åpent homofile ikke får gjøre tjeneste. "Sigrid" fortalte imidlertid om flere tilfeller der kvinner med høyere rang enn henne gjorde seksuelle tilnærmelser.

Ho var mykje eldre enn meg og hadde vore ute i mange år. Det var alltid slik, ein røynd offiser og ein yngre assistent i kvar base. Eg gløymer ikkje andre morgonen. Eg var første oppe for å laga kaffi, som den pliktoppfyllande assistenten eg var. Så ropte ho til meg frå rommet sitt, kapteinen, om eg kunne koma inn med kaffi til henne, ho kjende seg ikkje heilt bra. Joda, det kunne eg vel, det var då ikkje noko urimeleg i det, tenkte eg, dum som eg var. Eg sette kaffikoppen på nattbordet, kapteinen takka og spurde om eg ikkje kunne setja meg på sengekanten. Eg så gjorde, nølande rett nok, og så berre dro ho meg ned til seg. Eg spratt opp, fort som eit lyn, trur eg fekk sagt noko slikt som at eg likar ikkje det du gjer mot meg. Etter det var det ein isfront mellom oss. ("Sigrid").

Voll fikk likevel ingen reaksjoner fra noen av miljøene hun skildret, heller ikke Frelsesarmeen.

– Det var for eksempel ingen journalister som plukket opp historiene og laget en sak ut av dem. Jentene jeg intervjuet, var jo stort sett anonymisert, og da er det vanskeligere for en utenforstående journalist å ettergå historiene deres. Du har verken et navn eller en by å henge det på.

Under eget navn

De fleste ønsket altså å anonymiseres, men i to av historiene møter vi kvinner som forteller under sitt eget navn.

En av dem er Grete Elisabeth Opsahl, som Skeivt arkiv intervjuet høsten 2016.

Vi levde på eit vis både ope og skjult. Signy tok meg alltid i armen når vi møttest, men det gjer jo ofte venninner. Vi la aldri skjul på at vi var svært mykje saman, men det treng jo ikke bety noko spesielt. Vårt 30 år lange samliv var på mange måtar usynleg. Faktisk snakka vi aldri om det sjølv heller. (Grete Elisabeth Opsahl.)

Siri Sunde, som senere skulle bli landets første prest som levde i partnerskap med en annen kvinne, lot seg intervjue under et annet navn. Senere har hun ved flere anledninger fortalt at det var hun som var "Sissel" i boka, senest da Skeivt arkiv intervjuet henne sommeren 2016.

Det kan jo koma til å skje at eg får ein partner. Rett nok er det ikkje min innarste draum akkurat nå, men eg trur ikkje lenger at det er uoppnåeleg, eg ser at eg kan fungera i eit forhold. Og eg må ha den døra open. Eg trur på sølibatet som livsform – for prestar og andre, homofile og heterofile – dersom det er eit positivt val. Men eg kan ikkje velja å leva i sølibat fordi eg er lesbisk. Det ville vera det same som å seia at seksualiteten min og kjærleiksevna mi er syndig. Eg kan berre ikkje stengja kjærleiken ute frå livet mitt, det ville vera heilt meiningslaust. ("Sissel".)

Annonseboikott

Og likevel: Boka fikk ikke all verdens oppmerksomhet da den kom ut.

– Den ble ingen stor salgssuksess, og fikk heller ikke de store medieoppslagene. Husk at 1993 ennå var noen år før den såkalte Siri Sunde-saken, og de virkelig store brytningene som fant sted i kirken i årene som fulgte. Men så klart: Noen presseoppslag ble det, og jeg deltok på noen debattmøter.

Det skal også sies at avisen Dagen nektet å trykke annonser for boka. "Det går en homofil bølge gjennom samfunnet, men vi vil ikke være med på å forsterke den", var redaktør Finn Jarle Sæles begrunnelse.

- I miljøet rundt Åpen kirkegruppe var boka derimot viktig, vet jeg. Den satte ord på noen opplevelser og konflikter som var svært viktige og betydningsfulle for dem det gjaldt.

Det var kanskje en bok for sin tid, tror Voll.

– I dag ville det nok ha blitt en helt annen bok. Den ville sikkert blitt mye spissere, og det hadde vært flere som hadde orket å stå fram med fullt navn. Men den måtte bli slik i den tiden den ble skrevet.

To av kapitlene har vært representert i en tekstsamling for videregående skole i norsk.

– De har med andre ord blitt tvangslest av noen tusen elever. Jeg håper at det har vært viktig lesning for noen av dem.

En bok som huskes

Fortsatt er Voll stolt av å ha skrevet boka.

– Når jeg tenker tilbake på yrkeslivet mitt og alt jeg har gjort og ikke gjort, er det to prosjekter som er viktigere enn alt annet. Det ene er NRKs Nyhetsskolen, et undervisningsopplegg for tv-journalistikk, som jeg var leder for. Det andre er denne boka. Det er kanskje lett å tro at når du har jobbet med nyhetsjournalistikk, er det de store nyhetsdagene du husker, de kjente begivenhetene. Og jeg har selvfølgelig ikke glemt dem heller. Men nyhetsjournalistikk er døgnfluer. Jeg tror ikke det er noen som husker en eneste nyhetsreportasje jeg laget fra alle de årene jeg var i NRK, og som i dag sier at den var veldig viktig, du. Men når du nå ringer meg mer enn tjue år senere og forteller at det fortsatt er noen der ute som synes at denne boka er viktig, da blir jeg rett og slett rørt. Det gir noen tanker om hva som egentlig er vesentlig i alt det man driver med.

Skeiv Ungdom (SkU) er ungdomsorganisasjonen til FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Organisasjonen ble stiftet i 2004 og er en partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon for ungdom under 30 år. Målgruppen er alle som opplever at de faller utenfor de heterofile normene. Skeiv Ungdom jobber rettighetspolitisk og for å skape sosiale tilbud for skeive ungdommer landet over. Se skeivungdom.no.

Her kan du også se en reportasje filmet for Skeivt arkiv om Skeiv ungdoms skoleprosjekt Restart: 

Denne artikkelen sto først på trykk på Gaysir.no 04.02.2017. 

Den norske skeive historien har ikke vokst frem i et vakuum, men alltid med påvirkning utenfra. Fra Tyskland kom begrepet "homoseksualitet" og den første organisasjonen som arbeidet for homoseksuelles rettigheter (stiftet 1897). Fra Storbritannia kom litteratur som utfordret tradisjonelle forståelser av kjønn og seksualitet, som Radclyffe Halls Ensomheten brønn og Victoria Woolfs Orlando (begge 1928). Andre skeive britiske forfattere var Vita Sackville-West og Violet Trefusis. Ikke bare kunne litteraturen gi gjenkjennelse og inspirasjon, også gjennom sine private liv synliggjorde disse forfatterne alternativer til etablerte idealer for samliv, kjønn og seksualitet.

Hall var selv lesbisk, og maskulin i sin fremtreden. Woolf og flere i hennes omgangskrets levde i åpne ekteskap, der det å ha romantiske/seksuelle forhold til flere ikke ble ansett som noen motsetning til intellektuell trofasthet. Sackville-West og Trefusis giftet seg begge med menn, men hadde forhold til kvinner livet gjennom.

Kom! Bli med!

Faktum er, min vakre, romantiske Mitya, at våre skrupler ikke er vårt temperament verdige. Tenk for et liv vi kunne hatt sammen, utelukkende viet søken etter skjønnhet. Hva har vi vel med dagens vulgære, pludrende, triste liv å gjøre? (…) Du vet at vi er annerledes - sigøynere i en verden full av landadel. De har trukket ned ermene dine og kneppet opp kragen din. (...) Men meg har de ikke fått ennå! Kom! Bli med! Jeg venter på deg ved korsveien. (Brev fra Violet Trefusis til Vita Sackville-West, 15. sept. 1918)

Vita og Violet

Vita Sackville-West (1892 -1962) er kjent som inspirasjonskilde for Virginia Woolfs Orlando . Som datter av den 3. baron Sackville vokste hun opp i den øverste overklassen, og 21 år gammel giftet hun seg med diplomaten Harold Nicholson. Hun ble kjent med Woolf ni år senere, og de innledet et nært vennskap og i en periode et romantisk forhold.

Som kilde til kunnskap om skeive liv rundt forrige århundreskifte er Vitas historie svært interessant. Flere år før hun møtte Woolf hadde Vita et intenst og stormfullt kjærlighetsforhold til sin barndomsvenninne Violet Trefusis (1894 - 1972). De to var aktive brevskrivere, og brev som er bevart er en fantastisk kilde til kunnskap både om deres liv, deres handlingsrom, hva de drømte om og hvordan de reflekterte rundt egen seksualitet og kjønnsidentitet.

Vita etterlot seg også en lengre selvbiografisk tekst hvor hun beskriver forholdet til Trefusis i detalj, og prøver å forstå og forklare hvordan hun kunne bli så revet med av forelskelse at hun var nær ved å forlate mann og barn for å leve med henne.

I størst tenkelige intimitet

Vita Sackville-West hadde seksuelle forhold til kvinner helt fra tidlig ungdomstid. Om sin første kvinnelige kjæreste skriver hun: “Jeg innrømmer villig at jeg hadde en vag fornemmelse av at jeg ikke burde gå til sengs med Rosamund, og jeg ville i alle fall aldri latt noen finne det ut, men skyldfølelsen min gikk ikke særlig lenger enn det. Uansett var jeg svært forelsket i Rosamund”.

Rosamund og Vita levde i “størst tenkelige intimitet.” Men til tross for forelskelsen og den fysiske nærheten opplevde ikke Vita forholdet som emosjonelt tilfredsstillende; som kamerat syntes hun Rosamund var kjedelig, ja, temmelig dum.

Hun åpnet en ny verden for meg

Om Rosamund var kjedelig, var Violet Trefusis det motsatte. Hun og Vita møttes for første gang i 1904; da Violet var ti år og Vita tolv. Allerede i ungdommen skrev Violet gnistrende brev hvor hun uttrykker sin altoppslukende kjærlighet til venninnen. I oktober 1910 skriver hun:

Jeg elsker deg, Vita, fordi jeg har måttet kjempe så hardt for å få deg. Jeg elsker deg fordi du aldri har gitt meg tilbake ringen jeg lånte deg. (...) Jeg elsker deg, Vita, for jeg har sett din sjel.

Men det var først i 1918, da de var i midten av tjueårene, at de innledet et forhold. Vita var da gift og hadde to små barn. Hun ble revet mellom lojaliteten til ektemannen og de voldsomme, berusende følelsene for Violet. Selv beskriver hun det slik: “Halve personligheten min ble frigjort. Hun åpnet en ny verden for meg.”

Følelsene var vidunderlige, men også skremmende. Mens hun omtaler forholdet til Rosamund som relativt uskyldig, skiller Vita nå mellom de "rene" følelsene for mannen sin, og de "fordervede" for Violet: “Den siden av meg skremmer meg av og til – den er så brutal, så hard og vill, og Harold vet ingenting om den, den ville overkjøre ham som en panservogn.”

Rømningen

Etter at de innledet et forhold la Violet og Vita ut på flere reiser sammen - utad som venninner - først til Cornwall, så til Paris. Der kledde Vita seg som mann, og oppdaget at hun kunne passere. Det føltes fantastisk, og risikoen for å bli oppdaget gjorde det bare enda mer spennende. Aldri hadde hun følt seg friere.

I motsetning til Vita var Violet ennå ikke gift, og hadde ingen barn å ta hensyn til. Hun var en pådriver for at de skulle rømme sammen. Bryte med det falske, et hyklersk samfunn. Leve fritt, vilt og ærlig. I et brev til Vita, datert 25. oktober 1918, skriver hun:

Vær ond, vær brav, vær beruset, vær tøylesløs, vær utsvevende, vær despotisk, vær anarkist, vær suffragette, vær hva som helst, men vær det for Guds skyld så sterkt du kan. Lev fullt, lev lidenskaplig, lev katastrofalt. La oss leve, du og jeg, som ingen noengang har levd.

Og Vita og Violet gjorde nesten alvor av planene om å bryte med alt og starte et nytt liv sammen. De reiste til Dover, med hensikt å rømme sammen til Frankrike. Men etter en rekke emosjonelle komplikasjoner ble flukten avbrutt, og de to kvinnene vendte hjem med henholdsvis sin ektemann og sin forlovede. Forholdet tok deretter gradvis slutt.

Psykologien hos mennesker som meg vil bli interessant

Den selvbiografiske teksten Vita Sackville-West etterlot seg er publisert av sønnen Nigel Nicolson i boken Portrett av et ekteskap. I teksten, som ble skrevet i 1920 - kort tid etter den avbrutte rømningen - skriver Vita om oppveksten sin, om det altoppslukende forholdet til Violet, og om sin dype kjærlighet til ektemannen Harold - som hun skulle komme til å leve sammen med livet ut.

Når det gjelder egen identitet fremmer hun en teori om at det finnes tilfeller av splittet personlighet, der kvinnelige og mannlige elementer veksler på å dominere. I en humoristisk tone legger hun til at hun bør kunne uttale seg om saken på linje med profesjonelle vitenskapsmenn; “for jeg har forskningsobjektet for hånden hvert øyeblikk, i mitt eget hjerte”.

Vita retter også blikket fremover. Hun har stor tro på at fremtiden vil forstå slike som henne bedre. Ja, hun er overbevist om at når århundrene går vil kjønnene gå mer over i hverandre fordi de stadig blir likere, og at forhold mellom personer av samme kjønn da ikke lenger vil bli sett på som like unaturlige.

Da, skriver hun, tror jeg psykologien hos mennesker som meg vil bli interessant.

***

Alle utdrag fra brev og fra Vitas selvbiografiske tekst er hentet fra Nigel Nicholsons Portrett av et ekteskap (1973, utgitt på norsk 2003).

Violets brev til Vita kan også leses i Violet to Vita. The letters of Violet Trefusis to Vita Sackville-West, redigert av Mitchell Leaska og John Philips (1990).

Vi anbefaler også Diana Souhamis bok Mrs Keppel and Her Daughter. (London: Harper Collins. 1996.) om forholdet mellom Vita og Violet og hvordan det ble mottatt i samtiden.

Ambrosia Tønnesen ble født i Ålesund i 1859, og flyttet til Bergen da hun var rundt 17 år gammel. Faren hennes døde da hun var barn, og Ambrosia måtte tidlig ut i arbeid. Som kvinne mot slutten av 1800-tallet kunne Ambrosia i hovedsak velge mellom to yrker – telegrafist eller lærer. Hun fikk jobb som lærer 19 år gammel, og tok i tillegg timer i tegning og modellering ved Bergen Tekniske Aftenskole. Der fikk hun svært gode tilbakemeldinger, og ble oppmuntret til å satse videre på kunsten.

I 1884 stilte Ambrosia ut tre arbeider i Bergen Kunstforening, og de gjorde stor suksess. Etter å ha blitt tildelt et legat, studerte hun i både København og Berlin før hun endte opp i Paris i 1888, hvor hun ble boende som utøvende kunstner i 20 år. Det var i Paris at hun traff kvinnen som skulle bli hennes livsledsager, britiske Mary Banks.

En utypisk kvinne

Ambrosia selv omtalte barndommen som sine “guttedager”, og fortsatte i voksen alder å bryte samtidens normer for kvinnelighet. Kunstformen billedhugging var i utgangspunktet ansett som lite egnet for kvinner. I tillegg hogget Ambrosia marmoren sin selv, og ble kjent som “hun som arbeider alene”. Dette arbeidet førte også til praktiske tilretteleggelser av Ambrosias ytre - hun klippet håret kort, og gikk i sykkelbukser når hun jobbet på skulpturene sine. Det virker likevel som Ambrosias androgyne fremtreden gikk relativt ubemerket hen blant hennes samtidige - sannsynligvis fordi den var begrunnet i den type fysisk arbeid hun gjorde, og ble ikke oppfattet som valgt for provokasjonens skyld.

Et livslangt forhold

Heller ikke det noe ukonvensjonelle samlivet hennes så ut til å vekke forargelse. Ambrosia flyttet sammen med britiske Mary Banks kort tid etter de to møttes høsten 1888. De skulle forbli samboere til Mary døde i 1920, både i Paris og i Bergen. Til tross for at dette samlivet kan virke overraskende progressivt for sin tid sett fra det 21. århundre, var det ikke uvanlig for slutten av 1800-tallet. Romantiske vennskap beskriver to ugifte borgerskapskvinner som delte liv og hjem, og støttet hverandre emosjonelt, praktisk og økonomisk. I boken Kapitler fra singellivets historie beskrives det slik: “Romantiske vennskap er et begrep som forsøker å gripe innholdet i relasjonene mange voksne borgerskapskvinner op 1800-tallet hadde seg i mellom (...) Kvinner kunne tillate seg en særlig stor grad av intimitet fordi det var hevet over enhver tvil at de var seksuelt “rene”(117).

Romantiske vennskap var i praksis som monogame romantiske forhold idag, men det er umulig i ettertid å vite hvor mange som ikke var rent platoniske - delvis fordi det for de fleste på den tiden var utenkelig å se for seg et seksuelt forhold mellom to kvinner.

Det som er sikkert, er at Mary og Ambrosia’s brev bruker et språk som i dag sees som tilegnet romantiske og seksuelle forhold. I brev til Ambrosia bruker Mary uttrykk som “min egen Ambrosia”, “din til døden” og så videre. Og Ambrosias profesjonelle liv ble også en kilde til en type mistanke og sjalusi som i dag stort sett er forbeholdt romantiske forhold: I 1902 da Ambrosia måtte være i Bergen for å jobbe med statuen av J.C.Dahl som i dag pryder fasaden på Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen, ble det nesten brudd mellom de to. Omgangsvenner og kunder, menn og kvinner - alle Ambrosia var i kontakt med i Bergen var mål for Marys sjalusi, og noen måneder før skulpturen var ferdig signerte Mary et brev med det noe dramatiske “tout est fini”, eller, “alt er over”. Tone Hellesund skriver at “dette romantiske lidenskapelige språket var vanlig, og en må derfor anta at det var fullt ut aksepterte uttrykk for kjærlighet” (118). Likevel, skriver hun, “er det ikke usannsynlig at det kunne dukket opp eksempler på kvinner som definerte seg som homoseksuelle eller seksuelle avvikere [i perioden rundt forrige århundreskifte]”(118).

Vi kan altså ikke med sikkerhet vite detaljene rundt forholdet mellom Mary og Ambrosia. Det vi vet er at til tross for de dramatiske brevene fortsatte Mary å være en støtte for Ambrosia mens karrieren hennes skjøt fart. Sammen med Mary levde Ambrosia et sømmelig og respektabelt liv som kunstner, oppslukt av arbeidet sitt og langt mindre interessert i et aktivt sosialt liv. Om vinteren holdt de til på Wergeland i Bergen, i huset Runeplass. Om sommeren pakket de opp husholdningen, dyrene og Ambrosias studio og flyttet til landstedet “Knatten” på Grimseid utenfor Bergen. De var støttespillere og partnere helt til Marys død.

Ettermæle

Ambrosia fikk betydelig anerkjennelse i sin levetid, og fikk oppdrag fra mange fremtredende personer i inn- og utland. I tillegg til statuen av J.C. Dahl, står hun også bak bronsestatuen av Ole Bull som står i vestibylen på Den nasjonale scene og bysten av Edvard Grieg som står i Grieghallen i Bergen. Minnet etter Ambrosia er også hedret av Bergen by på flere måter. Plassen ved trikkesløyfen på Wergeland, like i nærheten av der huset Runeplass stod, ble i 1992 gitt navnet “Ambrosia Tønnesens plass”, og idag ligger der en kafé ved navn Ambrosia. Runeplass ble flyttet til Hordamuseet samme år, og kan idag leies av kunstnere som ønsker arbeidsopphold.

– Jeg hadde hørt om "Soperstedet på Majorstua" allerede da jeg gikk på Katten. Fallas kro ble omtalt med masse løfta øyenbryn og rynka neser, kort sagt med en voldsom nysgjerrighet.

Slik beskriver Gudmund Vindland sitt møte med det skeive utelivet på 60-tallet i boka Villskudd.

Torsdag 22. juni åpner Norges første utstilling om LHBT-uteliv på Historisk museum. Skeivt arkivs oppgave er å ta vare på og formidle historien i bred forstand. Det inkluderer alt fra å samle inn arkivmateriale og katalogisere dette til å formidle historien til et bredt publikum gjennom utstillinger. Utstillingen inneholder et unikt billedmateriale som er samlet inn fra aktører og deltakere på de ofte hemmelige, men likevel uforglemmelige møteplassene. Skeivt arkiv har også intervjuet mange av dem som hadde en sentral plass i utelivet på 1960,-70 og -80 tallet. Disse intervjuene vil bli presentert på storskjermer under utstillingen.

Første gang i Norge

Utstillingen ønsker å vise at den skeive historien ikke bare handler om saksdokumenter og politiske prosesser, men også om det levde liv. Gjennom å se på utelivet får vi for første gang fram den fascinerende historien om hvor ekstreme forandringene har vært de siste 50 årene.

I begynnelsen var det hemmelige fester der du måtte være invitert og godkjent av to andre deltakere for å slippe inn. I de leide festlokalene på Snarøya som DNF-48 disponerte var det vanlig å gå av bussen to stopp før eller etter, for ikke å vekke mistanke. I køen utenfor eller på veg til homsestedet Metropol i Oslo på 70-tallet, risikerte du bli slått ned av homofobe.

Historisk sett var miljøet sterkt preget av politisk uenighet med en blanding av lesbiske feminister, lærhomser og intellektuelle. Det ble også fort en smeltedigel da mange flyttet fra bygdene og ellers i landet til Oslo for å delta. For andre igjen ble stedene en viktig plass å kunne leve ut sin seksualitet noen helger i året.

AIDS-epidemien rammet homsene spesielt hardt. Naturlig nok ble utelivet i perioder preget av dette. Utestedet Metropol var for eksempel arena for det første informasjonsmøtet om epidemien.

De senere tiårene har mange skeive utesteder i Oslo dukket opp like fort som de har forsvunnet igjen. Unntaket er London pub som har hatt kontinuerlig drift siden 1979. Den komplette skeive-utelivs-tidslinjen vil bli presentert i storformat, rikt illustrert, på en av veggene i utstillingen.

Utstillingen er Skeivt arkivs første store museumssatsing og er en oppvarming til den store pride-festen som starter uka etter.

Fast post på statsbudsjettet

Skeivt arkiv er fra og med 2016 etablert fast som det nasjonale arkivet og kunnskapssenter for historie om kjønnsuttrykk og seksualitet. Bevilgningen over statsbudsjettet som gjorde dette mulig, har nå resultert i at arkivet har fire fast og to midlertidig ansatte. I løpet av 2016 jobbet vi med overgangen til fast drift, nå har vi endelig fått på plass mesteparten av det teamet som skal jobbe med Skeivt arkiv i årene framover. Det gir oss en enda større mulighet til å gjøre en solid jobb og være synlige.

Skeivt arkiv formidler historien gjennom mange kanaler. Blant annet Skeivopedia, som er et stadig voksende nettleksikon med over 100 artikler – om alt fra den anarkistiske aktivistgruppa Soperligan, til skuespiller Per Aabel og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Skeivt arkiv skriver dessuten med jevne mellomrom artikler, og er ellers opptatt av å være til stede der skeive samles. Oslo Pride er en viktig arena.

Samler også livshistorier

Mange har følt at de har vært nødt til å skjule sin egen skeive historie. En av de viktigste oppgavene Skeivt arkiv har, er derfor livsminneprosjektet. Det har som formål å oppsøke og intervjue den generasjonen av skeive som nå begynner å bli eldre. Deres historier vil være et unikt materiale for framtidens forskere. I 2016 fikk arkivet utført mange intervjuer ved hjelp av Siri Lindstad og Mona Moe som var hyret inn for en begrenset periode.

Våren 2017 begynte Bjørn André Widvey og Jo Hjelle, begge med solid bakgrunn som journalister, i et toårig engasjement med hovedoppgaven å samle inn enda flere intervjuer. Norge lå lenge bak våre naboland på dette området, men vi har nå en unik mulighet til å gi dette temaet og disse historiene den rollen det fortjener.

* Teksten ble opprinnelig publisert på gaysir.no under tittelen Levde liv - skeivt uteliv.